Sci fi

Waterworld

USA/1995/Kevin Reynolds/Kevin Costner, Jeanne Tripplehorn, Dennis Hopper, Tina Majorino, Michael Jeter m. fl.

-He doesn't have a name so Death can't find him!

Waterworld ble både før og etter premieren i 1995 utsatt for en enorm hatkampanje. Den var visstnok altfor dyr, den inneholdt flere store faktafeil og den var egentlig bare et egoprosjekt for produsent og stjerne Kevin Costner. Det disse onde tungene åpenbart ikke så, eller ville se, var hvilket fantastisk tilskudd til den sjangeren som Mad Max (1979) og Mad Max 2 (1981) hadde banet vei for. Bare at denne gang var handlingen lagt til sjøs. Joda, det kostet skjorta. Men alt fra pengesekken kan sees oppe på lerretet, og filmen gikk med overskudd etter hvert. The Mariner (Costner) seiler rundt på en oversvømmet klode, flere hundre år inn i framtiden. En dag treffer han på Helen (Tripplehorn) og Enola, som har et kart som skal vise vei til tørre land, tatovert på ryggen. Men sjørøveren Deacon (Hopper) og hans menn er på sporet av trioen, og de er villige til å gå langt for å slå kloa i Enola. Det er en fartsfylt og visuelt spennende film Reynolds og Costner har skrudd sammen. Mye er selvsagt hentet fra George Millers Mad Max-trilogi. Men det kan også hevdes at Fury Road (2015) har gått den anddre veien og "lånt" litt fra denne. Stjernen i filmen kan neppe anklages for å ha de samme politiske visjonene som sin australske kollega, men når skurkene reiser rundt i tankskipet Exxon Valdez, røyker og drikker i ett banka kjør og regelrett misbruker bensin, så blir kontrasten stor til hovedkarakterene som bare vil seile rundt, drikke vann og finne et sted å dyrke mat. Dette er så grønt som bare det. Men først og fremst så er det en stor, spennende og pent utseende actionfilm vi snakker om. Anbefales.  

Universal Soldier

USA/1992/Roland Emmerich/Jean Claude Van Damme, Dolph Lundgren, Ally Walker, Ed O'Ross, Jerry Orbach m. fl.

Jean Claude og Dolphs første av flere samarbeid er muligens også deres beste. Laget på en tid da det begynte å bli vanskelig å skille mindre a-filmer fra større b-filmer, er Universal Soldier en perfekt introduksjon for dem begge for et større kinopublikum. Jean Claude spiller som vanlig den godmodige, litt enkle og påfallende ofte nakne helten som mot alle odds - litt stygt sagt kan vi si at hans egen iq ofte ser ut til å være det største hinderet - kommer verden og nærmeste blondine til unnsetning. Og Dolph på sin side har ingen problemer med å spille en brautende, stordrikkende og voldelig bølle som sparker hardere et et godstog. Legg så til den tyske kjempen Ralf Müller, som hadde en kort semi-kjendis-periode som Conan på 90-tallet, og den gigantomane regissøren Roland Emmerich, så sitter vi igjen med en testosteron-bombe av en film. De avdøde vietnamsoldatene Luc Deveraux (Van Damme) og Andrew Scott (Lundgren) er sammen med en håndfull andre krigere vekket til live igjen av forsvaret for å danne en en tropp med spesialkommandoer, klare til å settes inn i krisesituasjoner. Men da lederen (O'Ross) beordrer drapet på en journalist (Walker) våkner Deverauxs samvittighet, og snart befinner han seg på flukt fra sine tidligere våpenbrødre. Det kan selvsagt hevdes at filmer som dette kun har en slags handling for å bringe helten og skurken sammen for en rekke skudd- og slåsskamper. Men hva så, når det er så bra utført som dette? Van Damme skulle spille Luc ytterligere 3 ganger, og Dolph dukket opp som Andrew 2 ganger til, i de forskjellige oppfølgerne til filmen.       

Moon 44
Tyskland/1990/Roland Emmerich/Michael Pare, Lisa Eichhorn, Dean Devlin, Brian Thompson, Malcolm McDowell m. fl.

Tysk science fiction?! hører jeg noen nærmest rope nå. Ja, tysk science fiction. Fra mannen bak Stargate (1994) og Independence Day (1996). Og med amerikanere i alle de store rollene. Budsjettet er heller ikke lavere enn at spesialeffektene befinner seg på nivå med en middels Hollywoodproduksjon. Emmerich har helt klart hatt størrelser som Alien (1979), Outland (1981) og Bladerunner (1982) i tankene når han puslet sammen utseendet til denne lille b-filmen. Det er science fiction tenkt som en realistisk framtid, hvor en fantastisk historie tilfeldigvis utspiller seg. Spesialetterforsker Felix Stone (Pare) blir sendt til gruvesamfunnet Moon 44 i år 2038. Oppdraget hans er å finne ut hvem som har stjålet to containere med verdifulle mineraler. Det oppdragsgiverne hans "glemte" å fortelle ham, er at et piratangrep på basen er nært forestående. Både tonen og mye av stilen fra Emmerichs senere produksjoner kan spores tilbake til Moon 44. Som i all god science fiction, og kanskje spesielt den fra 80-tallet, kommer historien i første rekke. Dernest kulissene og spesialeffektene. Men kanskje viktigst av alt, det skal være underholdende. Dean Devlin, som spiller Stones makker, Tyler, ble senere produsent for Emmerichs amerikanske produksjoner.

The Running Man
USA/1987/Paul Michael Glaser/Arnold Schwarzenegger, Maria Conchita Alonso, Yaphet Kotto, Marvin J. McIntyre, Jim Brown m. fl.

I 1987 var Arnold en stor, stor stjerne i actionsjangeren - såpass stor at det i ettertid virker litt underlig at den tidligere Starky & Hutch-skuespilleren Glaser (Starsky) fikk regissere den østerriske kjempen i en film som dette. For The Running Man (basert på en bok av Stephen king) lider så absolutt under en altfor pregløs regi. Det og en aldri så lite lavbudsjett-look som kanskje ingen la merke til for 24 år siden, men som blir ganske så framtredende i dag. Heldigvis kan en ung Schwarzenegger slå enda bedre i fra seg enn den stivbeinte gubben vi ser idag. Politimannen Ben Richards (Arnold) havner i fengsel for ordrenekt og blir tvunget til å delta i et overlevelsesshow på TV. Perfekt start på en aldri så liten revolusjon, ikke sant? Actionmessig er The Running Man helt grei skuring. Det er så absolutt Arnies show (han får til og med si I'll be back), og helt etter oppskriften er han uslåelig i de mange kampscenene. Ironisk nok for den konservative governatoren har filmen en ganske klar venstrepolitisk holdning til det samfunnet Richards lever i, og blir dermed noe mer sympatisk enn mange av sine samtidige actionopus.

Innerspace

USA/1987/Joe Dante/Dennis Quaid, Martin Short, Meg Ryan, Kevin McCarthy, Fiona Lewis m. fl.

-We're gonna drink this one to Ozzie. A good man who tried to save my ass by injecting me into yours.

Etter å ha brukt Gremlins (1984) som en slags portal fra kult-skrekk til nesten-mainstream, nådde Joe Dante et slags karrierehøydepunkt med denne fartsfylte actionkomedien. Ihvertfall hvis vi snakker om filmpriser og økonomisk suksess. Som ledd i et forskningsekperiment lar eks-astronauten Tuck Pendleton (Quaid) seg forminske sammen med en ubåt for å la seg injisere i blodomløpet til en kanin. Et rivaliserende og høyst uærlig firma sørger imidlertid for at han havner inne i butikkmedarbeideren Jack Putter (Short). Ved hjelp av Tucks journalist-kjæreste Lydia (Ryan) må Jack forsøke å lure skurkene lenge nok til at de kan få deres felles venn helskinnet ut igjen. Når en 80-tallsfilm opererer med et såpass fantasifullt opplegg, kommer det neppe som en overraskelse for noen at det er Steven Spielberg som betaler kalaset. Men som i deres tidligere samarbeid har Dante fått beholde såpass mange av sine egne ideer, at det hele framstår en tanke mer edgy og frekt enn det ET-mannen vanligvis er kjent for. En velfortjent kjempesuksess for alle involverte. Spesielt morsomt er det å se igjen Dennis Quaid før han ble alvorlig, Meg Ryan før hun opererte seg bort fra karrieren som Hollywoods yndlingskjæreste og Martin Short før han ble fanget av Broadway. Og ja, det er Wez (Vernon Wells) fra Mad Max 2 som er skurkens høyre hånd!

Masters of the Universe

USA/1987/Gary Goddard/Dolph Lundgren, Frank Langella, Meg Foster, Billy Barty, Courtney Cox m. fl.

Filmversjonen av denne leketøy- og tegnefilm-franchisen kom ut da selskapet Cannon sang på siste verset. Og det synes på budsjett-siden. Men det meste annet er overraskende kompetent gjennomført. Dolph så lenge på dette som lavmålet i karrieren, men har kommet på bedre tanker nå i det siste. Og det er i grunnen forståelig, for han kommer egentlig svært godt ifra det. He-Man (Lundgren) og kompani blir trengt opp i et hjørnet av Skeletor (Langella) og hans menn, og flykter gjennom tid og rom til nåtidens (1987) USA. Der får de ikke være i fred lenge før de blir innhentet av den onde herskeren og må utkjempe et nytt avgjørende slag. Det som redder filmen fra å bli latterlig og/eller flau er egentlig at regissør Goddard og skuespillerne tar det hele såpass alvorlig. Og det er aldri kjedelig. Morsomt både for de som husker TV-serien fra ungdommen OG de som har en spesiell plass i hjertet for 80-tallet. Usaklig faktum; I en alder av 23 år ser Courtney Cox eldre ut enn hun gjorde da Friends var over i 2004.

Gor
USA/1987/Fritz Kiersch/Urbano Barberini, Rebecca Ferrati, Oliver Reed, Jack Palance, Paul L. Smith m. fl.

Sverd og sandal- sjangeren er en populær, men krevende øvelse for både skuespillere og regissører med mer sans for ytre atributter enn rent talent. Men lykkes de med å finne rimelig filmatiske innspillingssteder og en litt over middels interessant historie, så kan resultatet være underholdende nok. Jeg vil ikke påstå at Kiersch scorer poeng på alle punktene med denne filmatisering av John Normanns første bok om landet Gor, men den er i hvert fall aldri kjedelig. Professor Tarl Cabot (Barberini) blir ved hjelp av en magisk ring transportert til landet Gor, hvor italienske skuespillere blir halvhjertet dubbet til engelsk og amerikanske b-stjerner ser ut som om de ønsker seg langt bort. Der må han hjelpe de snille (Ferrati m. fl.) med å bekjempe de slemme (Reed m. fl.) ved å kle av seg nesten alle klærne sine og veive med pappsverd. Neida, fullt så ille er det ikke. Men regissør Kiersch har åpenbart sans for muskuløse menn og damer i skinnbikini. Og da særlig bikinikledde damer som slåss med hverandre. Oliver Reed stiller som vanlig med ølskum i munnviken i hver scene og Jack Palance er innom i to minutter som overgang til film nummer to, hvor han spiller en større rolle. Men også der står skinnbikinien og 80-tallshåret til Rebecca Ferrati i sentrum for handlingen.

Predator
USA/1987/John McTiernan/Arnold Schwarzenegger, Carl Weathers, Elpidia Carillo, Bill Duke, Shane Black m. fl.

Utenfor Terminator-franchisen er det nok dette lille sci fi-eventyret som har gjort mest for Arnolds status som actionhelt. Som en blanding av Walter Hills Southern Comfort (1981) og Ridley Scotts Alien (1979)byr filmen på en type spenning som det nesten har vært umulig å lage siden. For selv om 80-tallets muskelmenn nok kan virke litt latterlige i våre dager, så fikk de gjøre ting som dagens helter ikke får lov til (bortsett fra i retrohyllester som fjorårets The Expendables, da). Det var nesten ingen grenser for hvor voldsomt og blodig det kunne være, bare de kom med en liten vittighet rett etterpå som tonet ned sadismen. Leiesoldaten Dutch (Schwarzenegger) og hans menn blir sendt inn i jungelen for å finne overlevende fra en helikopterstyrt, men blir istedet jaktet på av en utenomjordisk jeger med et helt arsenal av dødbringende våpen. Med seg på laget har Arnie her et helt kompani av handlekraftige herrer fra andre klassikere; Weathers fra Rocky-filmene, Duke fra Commando (1985) og Sonny Landham fra 48 hrs., bare for å nevne noen. Men ingen av oss er selvsagt i et sekunds tvil om at det er Arnold som til slutt vil redde dagen - og verden.

Cherry 2000
USA/1987/Steve de Jarratt/Melanie Griffith, David Andrews, Ben Johnson, Brion James, Laurence Fishburne m. fl.

Hvordan i all verden skal jeg begynne denne anmeldelsen? Og enda viktigere, bør jeg ha den med i det hele tatt? For dette er fjas fra ende til annen. Men det er 80-tallsfjas, og derfor appellerer det til noe inne i meg som jeg ikke helt kan sette fingeren på. I utgangspunktet snakker vi om en Mad Max-rip off som kunne fungert helt greit som en seriøs post-apokalyptisk actionfilm. Men regissør de Jarratt vil det ikke sånn. Og derfor blander han inn så mye tullball at filmen mest av alt minner om en musikkvideo for The Thompson Twins (spør mora di eller faren din eller en annen gamling). Andrews spiller en typisk 80-tallsmann (hårgele, kløftasmokingjakke etc.) som får sexroboten (Pamela Gidley i en tidlig rolle) sin ødelagt, og som av en eller annen grunn må dra ut i ødemarka (den forbudte sonen!!!) for å finne en ny. Til å hjelpe seg leier han en av de beste sporfinnerne han kan finne - Melanie Griffith (som på mystisk vis er stylet til å se ut som Molly Ringwald). Gjemt inne i denne røra ligger det faktisk en og annen god actionsekvens som hever det hele over bunnslammet. Og det faktum at Ben Johnson og Harry Carey jr. stikker innom i små, men viktige roller sørger for å gi oss litt igjen for pengene. Men vær advart, dette er ikke for amatører.

The Wraith
USA/1986/Mike Marvin/Charlie Sheen, Sherilyn Fenn, Nick Cassavetes, Randy Quaid, Matthew Barry m. fl.

The Wraith er en av de filmene du stadig kikket på i videobutikken på 80-tallet, men unnlot å leie rett og slett fordi coveret så ganske teit ut. Og nå, 26 år senere, er det kun fordi den er et greit eksempel på hvordan amerikanske b-filmer hadde en tendens til å være i videomarkedets barndom, at jeg foreslår en titt. Noen år etter at Packard Walsh (Cassavetes) og hans bande av biltyver drepte Jamie Hankins (Christopher Bradley) begynner en futuristisk bil å ta livet av dem en etter en. Og kanskje er det en sammenheng mellom bilen og den nye gutten i byen, Jake Kesey? Sheriff Loomis (Quaid) har bokstavelig talt ikke peiling. Ser vi bort ifra nostalgien, så vil jeg påstå at det eneste som fungerer i denne filmen er Cassavetes' nesten-interessante tolkning av den altfor gamle gjenglederen Packard, og det faktum at Quaids sheriff, frivillig eller ufrivillig, minner om en av Leslie Nielsens gamle rollefigurer. Ikke engang bilscenene er særlig imponerende. Charlie Sheen på sin side viser med all tydelighet at han var en like elendig skuespiller da som han er nå.

Lifeforce

England-USA/1985/Tobe Hooper/Steve Railsback, Peter Firth, Frank Finlay, Mathilda May, Patrick Stewart m. fl.

Lifeforce var en av de dyreste filmene Cannon produserte. Og selv med Tobe "The Texas Chainsaw Massacre" Hooper i registolen, kan man lure på hva de egentlig tenkte om denne Hammer film-aktige skrekkisen med en masse bleike engelskmenn omgitt av heslig interiør og billige spesialeffekter. Og en historie som må ha virket utdatert lenge før midten av 80-tallet. Ikke misforstå, jeg liker den nå i ettertid. Men den gang da var det nok helst 20 år gamle Mathilda May, som opptrer i fødselsdagsdressen 98 % av tiden hun er på skjermen, som gjorde inntrykk. Et engelsk-amerikansk romskip bringer med seg tre vampyrer til jorda, og vil du tro det, snart er helvete løs. SAS-oberst Caine (Firth) og eneste overlevende astronaut, oberst Carlsen (Railsback), forsøker så godt de kan å stoppe de tre. Men det er ikke så lett, spesielt når de skifter kropper hele tiden. Det er mye å hygge seg med i Lifeforce; den konstant skrikende Railsback, Patrick Stewart (med hår) som besatt psykiater med fortsatt et sterkt erotisk drag på Railsback, tidstypiske, blå 80-tallslyn, teaterblod i bøtter og spann, og gode, gammeldagse, praktiske effekter. De må ha siktet høyt Cannon, for de hadde opprinnelig et ønske om å se Michael Caine som...eh...Caine og Sir John Gielgud i Stewarts rolle. Og hvem av oss blir ikke litt yre av tanken på å se Caine skrike om kapp med Railsback og sistnevnte råkline med Gielgud. Men, men... 

Mad Max Beyond Thunderdome

Australia/1985/George Miller-George Ogilvie/Mel Gibson, Tina Turner, Bruce Spence, Adam Cockburn, Angry Anderson m. fl.

For å holde litt på parallellene til Sergio Leones Dollar-filmer, så må vi vel innrømme at da den siste filmen om Max ble annonsert trodde vi at vi skulle få et mesterverk a la The Good, the Bad and the Ugly (1966). Det fikk vi ikke. Istedet serverte George Miller oss Hollywood-versjonen av Mad Max 2. Det er i og for seg ingenting i veien med det, men skuffelsen fra kinobesøket i 1985 henger dessverre igjen i ryggmargen hver gang jeg ser igjen Thunderdome. Flere år har gått og Max (Gibson) har gått fra V8 Interceptor til kameldrevet vogn. Da transportmiddelet hans blir stjålet må han tilby sine tjenester som cagefighter hos lederen for Bartertown, Aunty (Turner), for å få det tilbake. Det ender ikke godt, og Max blir sendt ut i ørkenen for å dø. Der møter han en stamme med barn som har overlevd apokalypsen, og snart har vår mann funnet en ny mening med livet. Som i de to første filmene avslutter Thunderdome med en jakt på hjul. Nærmere bestemt et tog. Men selv om det hele er godt filmet, og skurkenes kjøretøyer er fantasifulle, er det ikke på langt nær så voldsomt eller intenst som det burde være. Den beste delen omhandler barna som Max møter i oasen i ørkenen. Og interessant nok startet denne historien som en helt annen film, før noen fant på at det kunne være en avsluttende del i soga om den gale eks-politimannen. Bruce Spence, som gjorde et visst inntrykk som The Gyro Captain i forrige film er med også denne gang, men det er litt usikkert om han spiller den samme figuren. Morsom er han ihvertfall. Angry Anderson, som spiller Auntys høyre hånd Ironbar, stjeler mye av showet med sin energiske innsats. Men også han blir mest brukt som komisk innslag. 

The Terminator
USA/1984/James Cameron/Arnold Schwarzenegger, Linda Hamilton, Michael Biehn, Lance Henriksen, Paul Winfield m. fl.

 Når vi tenker på hvor mye rollen som The Terminator har betydd for Arnold, er det morsomt å lese om alle de som ble tilbudt rollen før den endte opp hos den østerriske kroppsbyggeren. Hvordan ville filmhistorien sett ut om f. eks. O. J. Simpson hadde vært cyborgen som jaktet på Sarah Connor? Eller Lance Henriksen? I 2029 har maskinene utviklet nok kunstig intelligens til å erklære krig mot menneskeheten. For å hindre at motstandslederen John Connor vokser opp til å bli den fryktede motstanderen han er, sendes en drapsrobot tiulbake i tid for å ta livet av moren hans. Men menneskene finner ut hva som er i ferd med å skje og sender en soldat etter for å beskytte henne og hennes ufødte sønn. Hva fraværet av Arnold ville betydd for denne filmen får vi selvsagt aldri vite. Men det som er helt sikkert er at uten James Cameron så ville dette lavbudsjettprosjektet aldri blitt et såpass stort fenomen - eller avstedkommet hele 3 oppfølgere. I ettertid ser vi at dette kun var en oppvarming til den nær perfekte Terminator 2 - Judgement Day (1991), men som hardkokt actionfilm er dette så bra som det kunne bli på det "analoge" 80-tallet.

Spacehunter - Adventures in the Forbidden Zone
USA/1983/Lamont Johnson/Peter Strauss, Molly Ringwald, Ernie Hudson, Andrea Marcovicci, Michael Ironside m. fl.

Første halvdel av 80-tallet var en god periode for eventyrfilmer. De hadde kanskje ikke alltid budsjettet til å fullføre regissørens ambisjoner, men ideene var som regel mye mer spennende enn de er i dag. Spacehunter er produsert av Ivan Reitman, mannen bak Ghostbusters-filmene (hvor Ernie Hudson også var med), og byr derfor på noe av den samme blandingen av spenning og humor. Eventyreren Wolf (Strauss) er ute etter dusøren som er utlovet for å befri tre jordboere som er kidnappet av Overdog, diktatoren på en ugjestmild planet i solsystemets utkant. Til å hjelpe seg har han leiesoldaten Washington (Hudson) og ungjenta Niki (Ringwald). Stilistisk har regissør Johnson lagt seg på en blanding av The Road Warrior og Star Wars, men med sterke islett av en tegneserieaktig steampunk hvor teknologien er gammeldags og iferd med å bryte sammen hvert øyeblikk. Strauss spiller Wolf som en litt mindre glamorøs fetter av Han Solo, og Ringwald skriver nærmest håndboken for plagsomme comic relief sidekicks. Heldigvis sørger aldersforskjellen på 21 år for at de har et far/datter-forhold som varer filmen ut. Det er vanskelig å se hva Ironside synes om det hele under de fjorten lagene med makeup han har på, men han gir som vanlig jernet som den halvt mekaniske skurken Overdog. Da den kom ut var Spacehunter en del av den kortlivete 3D-bølgen som dukket opp på begynnelsen av 80-tallet, men det er trygt å si at den gjør seg best i 2D.

2019: After the Fall of New York
Italia/1983/Sergio Martino/Michael Sopkiw, Valentine Monnier, Anna Kanakis, Romano Puppo, George Eastman m. fl.

Under første halvdel av 80-tallet formerlig rant det ukontrollerte videomarkedet over av billige, italienske kopier av filmer som Escape From New YorkFirst Blood og Mad Max 2. Ingen av dem var særlig gode, men en del var ihvertfall underholdende i all sin galskap. 2019: After the Fall of New York faller ganske lett inn i den siste gruppen. En skamløs kopi av Escape From New York satt til et slags apokalyptisk Mad Max-landskap, utspedd med noen doser grov vold og latterlige modeller av New Yorks skyline. Leiesoldaten Parsifal (Sopkiw) får i oppdrag å finne den siste fruktbare kvinnen på jorda, om han og menneskeheten i det hele tatt skal ha noen framtid. Amerikanske Michael Sopkiw hadde en kort og hektisk karrere i historier av denne typen (4 filmer på 2 år), men sluttet da han etter hvert fant ut at han avskydde nettopp slike filmer. 2,06 m. høye George Eastman, som noen sikkert vil kjenne igjen fra diverse westerns og skrekkfilmer, spiller Parsifals motvillige medhjelper Big Ape (med løshår limt fast i ansiktet). Utover det er filmen stort sett befolket av ukjente amatører som har blitt pasjonsløst dubbet til engelsk. Men som sagt, oppfinnsomheten og den stadige strømmen av actionscener får en til å ville se hvordan det går med vår mann til slutt. Og i våre dager er det ihvertfall noe.  

Stryker
Filippinene/1983/Cirio H. Santiago/Steve Sandor, Andrea Savio, William Ostrander, Julie Gray, Monique St. Pierre n. fl.

Etter den tredje verdenskrig er det stor mangel på vann. Ammunisjon og bensin er det derimot nok av. Og folk. I denne Mad Max-kopien tråkker de nesten over hverandre i det filippinske sandtaket hvor de ulike gjengene bor. Og midt oppe i det hele finner vi Stryker (Sandor). Han ser kanskje ut som en vektløfter som drømmer om å bli countryartist, men han kjører en kul bil (Mustang) og han hjelper de snille med å forsvare vannkilden de har funnet. Til å hjelpe seg har han 50 kortvokste som plystrer i stedet for å snakke. Og de snille, selvsagt. Og en gjeng amazoner med pil og bue. Nevnte jeg at skurkene har tanks? Og Stryker har et stort maskingevær med uendelig mye ammunisjon. Og vips, så har 1 time og 22 minutter gått.

Blade Runner

USA/1982/Ridley Scott/Harrison Ford, Rutger Hauer, Darryl Hannah, Brion James, Joanna Cassidy m. fl.

Er det i det hele tatt noe igjen å si om Blade Runner, som ikke har blitt sagt hundre ganger før? Sir Ridley Scotts episke science fiction-mesterverk var ingen umiddelbar suksess da den kom. Men gjennom videomarkedet, og regissørens stadige forbedringer, har den opparbeidet seg en kultstatus få andre filmer er forunt. Dette er the final cut, på blueray, og vi får tro at dette er den siste og beste versjonen vi vil få. Den er uten Harrison Fords voiceover, med Deckards drøm om en enhjørning og digitalt pusset og flikket på ned til den minste detalj. For meg er dette den 5. eller 6. versjonen jeg eier på video, dvd eller bluray. Men fortsatt kan jeg oppdage nye ting. Historien, om politimannen Rick Deckard (Ford) som jakter på 4 replikanter (Hauer, James, Hannah og Cassidy) som bokstavelig talt går over lik for å treffe mannen som produserte dem, burde nå være like kjent som eventyret om Reveenka. Og det går selvsagt helt fint an å se filmen som en science fiction-actionfilm. Men det visuelle kommer alltid i veien. Scotts beskrivelse av framtiden (reell eller ikke), samt filosoferingene rundt tunge emner som liv og død, religion og vitenskap, vil alltid være det store trekkplasteret her. Noen av våre yngre filmfantaster synes den blir noe lang og seig. For meg vil den alltid være minst en time for kort. 

Warlords of the 21st Century
New Zealand/1982/Harley Cokeliss/Michael Beck, Annie McEnroe, James Wainwright, Bruno Lawrence, John Ratzenberger m. fl.

Livet på jorda etter den 3. verdenskrig var en populær sjanger på begynnelsen av 80-tallet. Og ikke ulikt for eksempel westernfilmer fulgte de alle et sett med ganske så strikse regler; et lite samfunn med velmenende mennesker blir truet av en gjeng omreisende banditter og må reddes av en ensom helt i et kult kjøretøy. I Warlords of the 21st Century, eller Battletruck som den het på "norsk", er det motorsyklisten Hunter (Beck) som må trå til da oberst Straker (Wainwright) og hans menn begynner å terrorisere en gruppe hippiebønder. Make no mistake, dette er laaavbudsjettaction og verken særlig originalt eller overdrevent spektakulært. Men det er en sympatisk film, og regissert av en mann som virkelig vet hvordan man filmer en heftig pansertrøkk i solnedgang. På skuespillerfronten er det rein plankekjøring, men John "Cliff fra Skål" Ratzenberger er så god som litt enfoldig mekaniker at han hever filmen flere hakk over de litt råere, italienske variantene fra samme periode. Og om jeg ikke har fått det fram før, så er altså lastebilen til skurkene skikkelig kul!

Outland
England/1981/Peter Hyams/Sean Connery, Frances Sternhagen, Peter Boyle, James B. Sikking, John Ratzenberger m. fl.

-My men? My men are shit!

Det kom mye fint både på kino og rett på video under science fiction-bølgen Star Wars (1977), og kanskje spesielt The Empire Strikes Back (1980), skapte tidlig på 80-tallet. Men veldig få ble laget så visuelt grundig som Peter Hyams' nyinnspilling av High Noon (1952). Forbildet er helt klart Ridley Scotts Alien (1979), og målet er å skape en framtidsverden som ser bebodd og funksjonell ut. I dette gruvesamfunnet på en av Jupiters måner, Io, er ingenting rent og pent, og ingen går kledd i sølvfargete overaller. De hydrauliske dørene lekker olje og befolkningen er svette og skitne. Men en ting er omgivelsene. Handlingen må også fungere. Outland ble i sin tid kritisert for å være urealistisk. Av folk som misforsto hele konseptet. Dette er først og fremst en actionfilm. En romwestern som har mer til felles med Sergio Leone enn Stanley Kubrick. Og kanskje er det fordi det er Sean Connery som spiller hovedrollen at noen lot seg lure til å tro at dette skulle være realistisk og seriøst. Joda, machoskotten sørger for å heve dialogscenene opp på et høyere nivå enn hva for eksempel Charles Bronson ville ha ligget på. Men det spiller ingen verdens rolle når det er actionskuespilleren Connery vi vil se - og får se. For Hyams skjønner hva dette dreier seg om. Og kanskje var det derfor han begynte å lage filmer med Jean Claude Van Damme senere i karrieren. Gruvesjef Mark Sheppard (Boyle) holder produktiviteten oppe ved å fore arbeiderne sine med et syntetisk dop som etter 10-11 måneder gjør dem psykotiske. Da den nyansatte marshallen William T O'Niel (Connery) oppdager dette gjør han alt han kan for å stoppe geskjeften - ikke minst for å bevise for seg selv og familien at det fortsatt finnes noe godt i ham. Connery er god her, ingen tvil om det. Og måten han spiller på får meg til å ønske at han hadde valgt flere roller som dette. Etter at han var ferdig med James Bond i 1971 valgte den store mannen etter min mening å spre seg altfor tynt. Jeg har intet som helst ønske om å se den seriøse skuespilleren Sean Connery. Jeg vil se ham sparke rumpe og lire av seg en og annen vittig oneliner. Det får vi her. Og derfor er Outland en klassiker.

Escape From New York

USA/1981/John Carpenter/Kurt Russell, Lee Van Cleef, Isaac Hayes, Ernest Borgnine, Harry Dean Stanton m. fl.

På begynnelsen av 80-tallet dukket det opp et knippe filmer som skulle forandre alt på actionfronten. First Blood (1982), Mad Max 2 (1981) og Escape From New York satte en ny standard for hvordan relativt enkle historier kunne gjøres bedre og visuelt langt mer spennende. Som tilfellet er med de aller fleste filmene til John Carpenter er det i bunn og grunn en omarbeidet western vi snakker om. Men kulissene, punk-garderoben og mega-skuespillet gir det hele en post-apokalyptisk, nesten skrekkfilm-aktig, følelse som gjør at vi hele tiden vil se mer av denne verdenen. Det er nok av action i filmen, men scenografen fortjener en større takk enn manusforfatteren, for å si det sånn. I 1997 blir hele Manhatten brukt som et høysikkerhetsfengsel. Når den amerikanske presidentens (Pleasence) fly styrter i området, sender sikkerhetssjef Hauk (Van Cleef) fangen Snake Plissken (Russell) inn for å hente ham. Men flere innenfor murene vet nøyaktig hvor verdifull deres nye cellekamerat er. Dette var Russells første "voksne" rolle i en actionfilm, og det var mange før ham på lista (Charles Bronson, Chuck Norris, Nick Nolte m. fl.) før han endelig fikk rollen. Rollefiguren Plissken er åpenbart inspirert av den unge Clint Eastwood. Noe som gir scenene med Lee Van Cleef en ekstra dimensjon. Donald Pleasence spiller som vanlig en mellomting mellom halv- og helgal. En oppfølger, Escape From L.A., kom 15 år senere, men etterlot seg ikke noe i nærheten av den samme statusen.

Mad Max 2

Australia/1981/George Miller/Mel Gibson, Bruce Spence, Michael Preston, Emil Minty, Vernon Wells m. fl.

-Greetings from The Humungus! The Lord Humungus! The Warrior of the Wasteland! The Ayatollah of Rock and Rolla!

Som i Sergio Leones Dollar-trilogi kommer også 2. kapittel i historien om Mad Max med tidoblet budsjett og cirka 1000 flere gode ideer. Det skal nå forestille å ha gått noen år, og vi befinner oss i et slags postapokalyptisk punk-univers hvor absolutt alle innbyggerne ser ut til å bruke mye tid på styling av hår, klær og kjøretøy. Som i film nummer 1 kretser det meste rundt livet - og døden - på motorveien. Jakten på bensin har blitt meningen med livet, og den som har full tank eller mer får mange venner...og fiender. Via en annen omstreifer, The Gyro Captain (Spence), får Max (Gibson) nyss om en koloni som pumper opp og raffinerer sitt eget drivstoff. Men for å få tak i noen liter må han først komme seg forbi psykopaten The Humungus (den svenske bodybuilderen Kjell Nilson) og hans gjeng av blodtørstige drapsmenn. Mad Max 2, eller The Road Warrior som den ble hetende i resten av verden fordi den første filmen egentlig ikke var sett av noen, har mye til felles med Akira Kurosawas samuraifilmer og Sergio Leones westernfilmer med Clint Eastwood. Både handlingsmessig og i bruken av antihelten Max. Men det som virkelig selger historien er det universet det hele foregår i. Et univers som ble mye større enn denne ene filmen, og som dannet bakteppe for utallige kopier. Noen bra, mange dårlige, men ingen så kraftfull og nyskapende som denne.

Flash Gordon

England-USA/1980/Mike Hodges/Sam J. Jones, Melody Anderson, Max von Sydow, Topol, Ornella Muti m. fl.

Det er vanskelig å skrive om Flash Gordon uten å nevne Star Wars (1977). George Lucas ønsket opprinnelig å kjøpe rettighetene til film- og tegneseriehelten Flash, da han skulle gå i gang med sitt romeventyr på midten av 70-tallet. Men da hadde allerede selveste Fellini vist sin interesse, og prisen hadde dermed steget betraktelig. Nå vet vi at Lucas klarte seg rimelig greit uten den blonde idrettshelten, og at det snarere er eventyret på Mongo (ja, planeten heter det) som har falt i glemmeboken. Keiser Ming fra Mongo (von Sydow) planlegger å ødelegge jorda, og vitenskapsmannen Hans Zarkov (Topol) tvinger journalisten Dale Arden (Anderson) og fotballspilleren Alex "Flash" Gordon (Jones) med på en romferd for å redde verden. De skjønner snart at skal de få stoppet Ming, må de få lederne for haukefolket og trefolket, prins Vultan (Brian Blessed) og prins Barin (Timothy Dalton) til å samarbeide. Dessverre ble ikke filmen den hiten produsent Dino De Laurentiis hadde håpet på. Og de oppfølgerne det legges opp til mot slutten så aldri dagens lys. Jeg sier "dessverre", for selv om dette er både ufrivillig morsomt, camp så det holder og med gammeldagse effekter, så er det så visuelt storslagent og forseggjort på scenografi og kostymefronten at den har sin selvfølgelig plass i enhver science fiction-samling.Og om ikke annet burde filmen ha blitt en kulthit på linje med The Rocky Horror Picture Show (1975). Det eneste som egentlig fortsatt er med oss fra denne storproduksjonen er Queens musikk. Låtene "Flash" og "Who Wants to Live Forever" spilles fortsatt jevnlig.

Mad Max

Australia/1979/George Miller/Mel Gibson, Joanne Samuel, Steve Bisley, Hugh Keays-Byrne, Tim Burns m. fl.

Historien om den "gale" australske politimannen Max Rockatansky skal om en knapp måned få nytt liv i Fury Road med Tom Hardy. Og hva er vel da bedre enn å kikke litt på hvordan det hele begynte? Og det var denne lavbudsjett sci fi actionfilmen fra 1979 som startet det hele. George Miller jobbet da på legevakten i Melbourne og så hvordan uvettig bilkjøring gikk ut over liv og helse. Han skrev et manus, skramlet sammen penger og satte igang med det som vel må kalles en slags skrekkfilm med biler. Max (Gibson) jobber som trafikkpoliti i et dystert post-apokalyptisk samfunn. Etter et oppdrag havner han på dødslista til en motorsykkelgjeng. Og de gir seg ikke før Max og hele familien hans er utslettet. Det er helt klart en billig produksjon vi snakker om her. Det sies at 20% av de planlagte biljaktene måtte droppes på grunn av pengemangel. Men Miller hadde noe annet; nemlig talent. Og han lyktes i å skape en både stilistisk og nyskapende actionfilm med det han hadde til rådighet. Mad Max kan på flere måter sammenlignes med Sergio Leones A Fistful of Dollars, så viktig var den for utviklingen av den "nye" actionsjangeren. Og Mel Gibsons karriere, selvsagt.

Time After Time
USA/1979/Nicholas Meyer/Malcolm McDowell, Mary Steenburgen, David Warner, Charles Cioffi, Kent Williams m. fl.

H. G. Wells' historie om tidsmaskinen er velkjent og filmet en rekke ganger. I denne versjonen står forfatteren selv i sentrum av begivenhetene, og hans motstander er ingen ringere enn Jack the Ripper. Det reneste vrøvl, selvsagt. Men laget med så mye fantasi og oppfinnsomhet av regissør Meyer at man vil den skal holde på mye lenger enn de 112 minuttene det varer. H. G. Wells' (McDowell) venn doktor Stevenson (Warner) viser seg å være Whitechapel-morderen politiet leter etter. Men før de rekker å arrestere ham, flykter han i Wells' tidsmaskin til året 1979. Selv om dette åpenbart har vært en stor inspirasjonskilde for Back to the Future (1985), faller Meyer aldri for fristelsen til å lage tåpelig humor ut av en 1800-tallsmann i moderne omgivelser. Eller av kulturkollisjonen mellom Wells og Steenburgens moderne kvinne. Og drapene David Warners morder begår er aldri verken ublodige eller pyntelige. En underlig film, javisst, men også veldig underholdende.

Damnation Alley
USA/1977/Jack Smight/Jan-Michael Vincent, George Peppard, Dominic Sanda, Jackie Earle Haley, Paul Winfield m. fl.

På dvd-coveret står det "Before Mad Max There Was..." Manusforfattere som gir blaffen i fornuft og realisme? Elendige spesialeffekter? Skuespillere som ikke helt forstår hva de spiller i? Damnation Alley har et såpass genialt utgangspunkt at man ikke kan la være å se på. Utførelsen derimot...Vel, mitt forsvar er at jeg har sette mye verre ting. Etter at støvet fra den 3. verdenskrig har lagt seg, bestemmer Major Denton (Peppard) og menig Tanner (Vincent) seg for å kjøre tvers over USA i en armert campingbil Denton har bygget, for å finne andre overlevende. På veien støter de på snille mennesker (Sanda og Haley), slemme menneskeetende kakkerlakker, enorme skorpioner, sinnsyke rednecks, sandstormer og flodbølger. Alt fortalt ved hjelp av billig makeup og miniatyrmodeller. Peppard forsøker seg på en tøff lederfigur, men er utstyrt med en bart som bare er millimetre unna Hitlers og det blir med forsøket. Vincent er sympatisk og gjør mange av sine egne stunts på motorsykkelen de har med. Men den som stikker seg ut i positiv retning er Haley (senere Rorshack i The Watchmen) og selvsagt de kjøttspisende kakkerlakkene som spiller seg selv.

Logan's Run
USA/1976/Michael Anderson/Michael York, Jenny Agutter, Richard Jordan, Peter Ustinov, Farrah Fawcett-Majors m. fl.

Den siste old school science fiction-filmen før Star Wars kom og hevet lista med flere lysår, er på ingen måte noen dårlig film. Vel har den ett bein i hippietida og en fot på discodansegulvet, men historie- og actionmessig er den fullt på høyde med alt det George Lucas og Ridley Scott ikke har laget. I 2274 er øverste tillatte levealder 30 år, men da politimannen Logans tid snart er ute begynner han å stille seg selv ubehagelige spørsmål. Jo mer jeg ser av Michael York, jo mer liker jeg ham. Han tilhører den lille klubben av skuespillere som kan kombinere macho med engelsk gentlemann og sexsymbol. Og når vi snakker om sexsymboler; Jenny Agutter er kanskje ikke mye til skuespiller (vel, i forhold til Farrah er hun den reneste Vanessa Redgrave, uten at det sier så mye), men å kle av seg på film, det er hun veldig god på. Ikke overraskende er også denne filmen gjenstand for en nyinnspilling, og det mest positive med det er nok at vår danske venn Vinding-Refn skal regissere. Tipper at det første han gjør er å vrake flombelysningen og de glorete kostymene til fordel for mørke kroker og jordfarger. Men om han er virkelig tøff beholder han alt som det er i originalen.

The Ultimate Warrior
USA/1975/Robert Clouse/Yul Brynner, Max von Sydow, Joanna Miles, William Smith, Stephen McHattie m. fl.

Det mest oppsiktsvekkende ved denne dystre framtidsvisjonen fra martial arts-spesialisten Robert Clouse er ikke at den har sterke innslag av såvel The Road Warrior (1982) som Escape From New York (1981). Nei, det som gjør denne relativt ukjente sci fi-historien spesiell, er at den faktisk ble laget 5-6 år før de to nevnte klassikerne, og at påvirkningen derfor har gått den andre veien. Selvsagt har Clouse også stjålet friskt fra Yojimbo (1961) og The Omega Man (1973), men det gjør jo så og si alle moderne filmer i denne sjangeren. I 2012 er verden lagt øde etter en økologisk katastrofe. Men Baron (von Sydow), lederen for en gruppe overlevende, har en pose grønnsaksfrø og planer om storstilt jordbruk utenfor byen. For å få gjennomført denne planen, og komme seg forbi banditten Carrots (Smith) menn, trenger han hjelp av leiesoldaten Carson (Brynner). The Ultimate Warrior (kanskje en tanke overdrevet, med tanke på at det er snakk om en 55 år gammel, rynkete russer med korsett?) er langt mer voksen og ettertenksom enn det som er vanlig i denne sjangeren - uten at det en eneste gang går utover de mange blodige kampscenene - og fortjener så absolutt mer oppmerksomhet enn det den har fått. Opprinnelig var det Gordon Liu (idag mest kjent som lederen for The Crazy 88 i Tarantinos Kill Bill 1) som skulle spille hovedrollen, noe som helt sikkert ville ha medført mer martial arts og en helt annen innfallsvinkel i dialogscenene mellom Carson og Baron. Og jeg vet ærlig talt ikke om det hadde lønt seg. Et annet castingmysterium google ikke kan hjelpe oss med, er hvorfor i all verden Clouse har fylt opp filmen til randen med de styggeste birolleskuespillerne jeg kan huske å ha sett siden Freaks (1933). Var alle de pene opptatt med Logan's Run?

Westworld
USA/1973/Michael Crichton/Yul Brynner, Richard Benjamin, James Brolin, Norman Bartold, Alan Oppenheimer m. fl.

I science fiction, og kanskje særlig den fra -60 og 70-tallet, så hersker det liten tvil om at framtiden vil bli et særdeles utrivelig sted. Og menneskets drøm om en gang å eie roboter som kan gjøre drittjobbene for oss, vil også føre til vår undergang. I hvert fall hvis de ser ut som Yul Brynner. Peter Martin (Benjamin) og John Blaine (Brolin) har spandert på seg et opphold i ferieparken Westworld, hvor man kan leke cowboy og skyte på menneskelignende roboter for 1000 dollar om dagen. Men, overraskelse, noe går galt og robotene begynner å drepe turister i hopetall. De som synes dette høres kjent ut skjønner kanskje at James Cameron har lånt litt fra denne filmen når han skrev The Terminator (1984), men her får altså Yul som en litt mindre sofistikert revolvermann-robot. Og det er en typisk 70-tallsrolle for den gale russeren dette; fåmælt, fysisk sterk og lettvinn å spille. Man formelig føler hvordan regissøren har degget for egoet hans for å få maksimalt ut av opptakene. Så kan vi jo ta en lengre diskusjon en annen gang om hvorfor teknikerne i ferieparken har utstyrt robotene med ekte ammunisjon. Brynner gjentok rollen som The Gunslinger i oppfølgeren Futureworld i 1976.

Barbarella

Italia-Frankrike/1968/Roger Vadim/Jane Fonda, John Philip Law, Anita Pallenberg, David Hemmings, Milo O'Shea m. fl.

Filmhistorien er full av regissør-ektemenn som har yndet å filme sine unge, vakre og lettkledde koner fra alle tenkelige vinkler. Men selv om Barbarella neppe kunne forsvares ut i fra Jane Fondas senere feministiske ståsted, så har i hvert fall Roger Vadims sci fi-epos det kunstneriske i orden. For her snakker vi om en psykedelisk syretrip som nærmest blender oss med tidsriktig musikk, fargerike kostymer og fantastisk scenografi i Cinecittas studioer i Roma. Så dette kan så absolutt forsvares, selv om det ligger tjukt utapå at det Vadim helst vil er å filme sin bedre halvdel hel - og halvnaken mellom de 7 kostymeskiftene vår heltinne gjennomfører i løpet av historien. I det 400. århundre er krig - og fysisk kontakt med andre mennesker - nærmest utryddet. Så da forskeren Durand Durand (O'Shea) finner opp et dommedagsvåpen, sender jordas hersker agent Barbarella ut for å finne hamm og destruere våpenet. På veien møter hun mange slags verdener og vesener som spenner fra aggressive fiender til mulige sexpartnere. Barbarella, basert på Jean Claude Forests tegneserie, var den første av sitt slag på film, og følgelig en stor inspirasjonskilde til kommende romfilmer. Det være seg om heltinnen er påkledd eller ikke. Uten Barbarella ville vi aldri fått Starcrash (1978), Flash Gordon (1980) eller The Fifth Element (1997). Anbefales, både som eventyrfilm og som kunstopplevelse.