Krig

Red Scorpion
USA/1989/Joseph Zito/Dolph Lundgren, M. Emmet Walsh, Brion James, Al White, T. P. McKenna m. fl.

Av og til er det veldig greit å ikke vite for mye om hva som har foregått bak kamera under produksjonen av en film. Og da spesielt når det gjelder filmer med et så sidrompa politisk innhold som Red Scorpion. Å få vite at den i tillegg til og være en ren fornærmelse mot kubanere, russere, afrikanere, tsjekkere og amerikanere, er spilt inn i Sør-Afrika under apartheid-regimet og produsert med militærpenger for å fungere som anti-kommunistisk propaganda, ville rett og slett vært for mye for noen og enhver. Heldigvis visste ikke jeg noenting om dette på forhånd, og kunne nyte det som med noen små justeringer garantert hadde vært en stor hit for vår venn Dolph.  Den sovjetiske spesialsoldaten Nikolai Rachenko (Lundgren) blir sendt til et (fiktivt) afrikansk land for å hjelpe de kubanske og sovjetiske styrkene (sic!) med å fange en seiglivet opprørsleder. Men ved hjelp av en 95-årig buskmann og et ørlite smilekurs blir Nikolai reformert og gjort klar til å kjempe på opprørernes side som Den Røde Skorpion. OK, så er det bare sludder alt sammen. Men begravet midt inne i alt sludderet ligger det en helstøpt actionfilm på lur. En actionfilm som er langt bedre enn f. eks. Rambo 3, og som viser på en eksemplarisk måte hvorfor vi hadde så store forhåpninger til Dolph en gang i tiden. PS! Noen burde fortalt ham at selv ikke han ser særlig kul ut i så små shorts.  

Skeleton Coast
Sør-Afrika/1988/John "Bud" Cardos/Ernest Borgnine, Robert Vaughn, Oliver Reed, Herbert Lom, Simon Sabela m. fl.

Av og til må man bare gi seg over til en ide som egentlig bare er sånn halvbra. Ernest Borgnines først hovedrolle på en god stund er dessverre i en film som med bare små grep kunne blitt så mye, mye bedre. Men så er det et eller annet med handlingen, de elendige skuespillerne og de overraskende gode actionscenene som gjør at man holder ut til siste rute. Selv om dette politisk sett er langt over kanten. Disse karene boikottet i hvert fall ikke apartheid-styret i Sør-Afrika. Oberst Smiths (Borgnine) CIA-sønn blir tatt til fange i Angola. Ved hjelp av en gruppe leiesoldater med hver sin spesialitet - blant annet en som er karatemester, en som er knivkaster og ei som er blond og dusjer mye - infiltrerer han fortet sønnen blir holdt fanget. Vel inne så, ja, begynner de å skyte vilt rundt seg. De fleste av skuespillerne her er ubehjelpelig dårlige. En ung Arnold "Mumien" Vosloo gjør det greit, og veteranene kan selvsagt sine ting. Borgnine har jo aldri vært særlig god i utgangspunktet, og jeg antar at Vaughn gjør det han får betalt for som den tyske (ikke spør!) kommandanten som av en eller annen grunn torturerer Smiths sønn i et banka kjør. Oliver Reed er det grunn til å dvele litt ved. På dette tidspunktet i karrieren tok han for det meste små roller i b-filmer som ble produsert i varme strøk. Og han er slettes ikke dårlig som sikkerhetssjefen som jakter på Borgnine & co. Men vi aner jo at grunnen til at han sier replikkene sine så fort er at puben snart åpner. Jeg vil ikke anbefale denne filmen. Men om noen har lyst til å tenke litt over hvordan de kunne ha gjort den mye bedre selv, så vær så god.

White Ghost
USA/1988/BJ Davis/William Katt, Reb Brown, Wayne Crawford, Martin Hewitt, Rosaling Chao m. fl.

Her befinner vi oss i den helt andre enden av kvalitetsskalaen. Reb Brown fra Uncommon Valor (1983) er fortsatt i jungelen, men alt annet er bare fjas. Actionscenene er relativt gode, og skuespillet er faktisk ikke så verst, men historien kunne (og burde) ha foregått et helt annet sted enn i Vietnam. Den tidligere soldaten Steve Shephard (Katt) bor i Vietnam med sin gravide kone. Av grunner bare manusforfatteren forstår, er det plutselig viktig for USAs myndigheter å få Shephard ryddet av veien. De sender leiesoldaten Walker (Crawford), som tilfeldigvis hater Shephard, og hans menn for å gjøre jobben. Og når det ikke går helt etter planen, sender de major Cross (Brown) etter Walker. De som har sett Hot Shots Part deux (1993) burde dra kjensel på opplegget, selv om denne selvsagt ikke er i nærheten av å være morsom. Det som redder den fra glemselen er den tidligere stuntmannen og spesial effekt-mannen BJ Davis' håndlag med skyte- og kampscenene. De holder.

The Commander
Tyskland-Italia/1988/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Lee Van Cleef, Donald Pleasence, Michael Lehman, Brett Halsey m. fl.

Det tredje samarbeidet mellom Margheriti og Collins er en heltysk produksjon. Hvilket betyr mer penger, men også en mer omstendelig tilnærming. Historien stjeler oftere fra thrillersjangeren enn leiesoldatsjangeren. Og det er derfor flere hvem-lurer-hvem situasjoner enn rene maskingeværløsninger. Akkurat hva filmen handler om, er litt uklart. Men major Jackson Colby (Collins) og hans menn blir i hvert fall sendt inn i jungelen av oberst Mazzarini (Van Cleef) for å ta livet av en gal general og stjele en cd (de kaller det hele tiden en floppy-disc i filmen) som inneholder noe viktig. På siden av dette holder CIA-sjef Henry Carlson (en underholdende Pleasence) og hans agent Mason (Lehman) på med et eller annet. Faen veit hva. Historien er aldri verken spesielt spennende eller veldig actionfylt. Men hvem kan la være å se ferdig en film hvor en av figurene heter Klaus Kongo, og en annen general Dong? Den humoren som er tilsiktet i filmen er dessverre av den tyske varianten, og følgelig lite vellykket. Collins derimot ser ut til å hygge seg denne gang. Kanskje fordi han nå har innsett at det kun er denne typen roller han får? Han pensjonerte seg bare noen år senere.

Commando Leopard
Italia-Tyskland/1985/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Cristina Donadio, Klaus Kinski, Manfred Lehman, John Steiner m. fl. 

Ett år etter bravadene i Bermudatriangelet er Margheriti, Collins og Kinski tilbake i jungelen. Nå i latin-amerika et sted. Og de har åpenbart tatt med seg hele modellklubben igjen. Ingen biljakter denne gang, men omtrent alt annet er utført med miniatyrer. Godt utført også, om jeg må si noe positivt om spesialeffektene i denne filmen. Enrique Carrasco (Collins) leder en gruppe opprørere i en fiktivt land hvor filippinere og venezuleanere lever side om side (hvilket gir oss en pekepinn på hvor de har filmet spetakkelet). De forsøker å styrte diktatoren Homoza (I kid you not), men blir stadig slått tilbake av hærsjefen Silveira (Kinski). Det ligger en langt bedre historie i bunn denne gang, og budsjettet er merkbart større. Margheriti har også gjort et genitrekk ved å gi Kinski flere actionscener. I all sin galskap er mannen svært god på de fysiske sidene ved yrket sitt. Men Collins kommer ikke like godt fra det denne gang. Han har for så vidt lagt bort pengetellergrimasen fra Codename Wildgeese, men den er erstattet med det oppsynet turister gjerne har når de kommer av en buss etter 4 timer dørgende kjedelig omvisning i 40 varmegrader uten aircondition. Og det leder meg til å tro at det ikke var dette han drømte om som ung og lovende skuespiller. Men han har lagt på seg 10-12 kilo, så han setter tydeligvis pris på den italienske cateringen. Collins vendte tilbake til TV etter sin korte periode som actionhelt i b-filmer, og startet deretter et computerfirma i Los Angeles. Klaus Kinski på sin side vendte tilbake til å gjøre livet til et helvete for Werner Herzog.

Under Fire
USA/1983/Roger Spottiswoode/Nick Nolte, Joanna Cassidy, Gene Hackman, Jean-Louise Trintingnant, Ed Harris m. fl.

Under Fire er noe så sjeldent som en historietime som lykkes både med å være tungt politisk og ekstremt spennende. Filmen er til en viss grad basert på nyhetsreportasjen om nicaraguanske regjeringssoldaters drap på den amerikanske reporteren Bill Stewart i 1979. Men i tillegg til å ta for seg revolusjonen og Somozas fall, vier den mye tid til den innsatsen journalister gjør i krigssonene rundt omkring i verden. Den krigstrøtte fotografen Russel Price (Nolte) dekker revolusjonen i Nicaragua sammen med journalistparet Claire og Alex Grazier. Oppdraget er opprinnelige bare ett av mange, men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å holde seg nøytral. Nolte, Hackman, Trintingnant og Harris varter alle opp med fantastiske skuespillerinnsatser her. Men om noen skal nevnes spesielt, så er det Cassidy. Dette er uten tvil hennes flotteste stund på film. Ros også til manusforfatter Ron Shelton for å vise en annen side ved ved amerikansk, politisk film, enn den vanlige Tom Clancy-varianten.

Uncommon Valor
USA/1983/Ted Kotcheff/Gene Hackman, Fred Ward, Reb Brown, Tim Thomerson, Patrick Swayze m. fl.

Da nyheten om at Ted Kotcheff jobbet med en Vietnamfilm etter suksessen med First Blood (1982), gikk alle automatisk ut i fra at det dreide seg om en oppfølger. Og det var det jo på sett og vis. Men heldigvis en langt mer seriøst en enn Rambo: First Blood part II (1985). Ideen om at det fortsatt fantes amerikanske krigsfanger i Vietnam, var noe som ble mye debattert på begynnelsen av 80-tallet. Oftest i ganske useriøse former. Kotcheffs film tar oppgaven alvorlig, og klarer i tillegg å være en svært god actionfilm. Oberst Jason Rhodes (Hackman) klarer ikke å fortsette livet før han i hvert fall har forsøkt å redde sønnen som ble tatt til fange i Vietnam i 1972. Han samler sammen sønnens gamle militærkompiser og reiser tilbake, fast bestemt på å gjøre et forsøk. Godt skuespill, et fint manus og spennende actionscener gjør dette til en liten perle innen sjangeren. Det spilles tungt på sentimentalitet til tider, men det overlever vi. Helt greit også å se at Patrick Swayze hadde noe mer å by på før han ble ungpikeidol.

Codename Wildgeese
Italia-Tyskland/1984/Antonio Margheriti/Lewis Collins, Lee Van Cleef, Klaus Kinski, Mimsy Farmer, Ernest Borgnine m. fl.

Da strømmen av spagettiwesterns dabbet av på slutten av 70-tallet, begynte italiensk filmindustri å ta for seg en del andre sjangere de kunne lage billige kopier av. Mad Max (1979), Escape From New York (1981) og First Blood (1982)ble hyppig brukt som mal for blodige actionfilmer med en halvkjent amerikansk c-skuespiller i hovedrollen. Også The Wild Geese (1978), med blant andre ranglefantene Richard Burton og Richard Harris som kaldblodige leiesoldater på oppdrag i Afrika, ble funnet verdig en håndfull "oppfølgere". En av de mer proffe versjonene er dette italiensk-tyske samarbeidet, med en rolleliste av gamle westernveteraner. Kaptein Robin Wesley (Collins) og hans gjeng av hardbarkete leiesoldater får i oppdrag av amerikanske og engelske myndigheter å sprenge opiumfeltene til en krigsherre i Det Gyldne Triangel. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og etter endt oppdrag må de ikke uventet kjempe seg ut av jungelen igjen ved å sprenge en rekke ting i lufta. Dette er på ingen måte høykvalitets action eller et skuespillermessig mesterverk. Ernest Borgnine ser ikke ut til å være klar over hva han er med i, og forsøker seg på en slags comic relief-greie. Klaus Kinski regner åpenbart med at alle skjønner at han er skurken fra første sekund og telefonerer inn sin innsats. Og Lewis Collins stakkar? Mannen som en gang i tiden ble nevnt som en mulig James Bond? Vel, han er på dette tidspunktet så klar over at TV-serien The Professionals på 70-tallet var høydepunktet i karrieren, at han for det meste ser ut som om han prøver å finne ut hva lønna hans blir hvis han regner om fra lire. Men, og det er alltid et "men", det hele er likevel svært så underholdende hvis man har sansen for eksotiske locations, machoreplikker og høye smell. Og, I kid you not, biljakter laget med modeller! Margheriti fikk senere istand to oppfølgere til denne filmen, Commando Leopard (1985) og The Commander (1988), begge med Lewis Collins i hovedrollen og vekselsvis med Klaus Kinski og Lee Van Cleef som støttestjerne.     

Southern Comfort
USA/1981/Walter Hill/Keith Carradine, Powers Boothe, Peter Coyote, Fred Ward, Brion James m. fl.

Selv om Walter Hill selv påstår at det ikke er tilfelle, så er det vanskelig å ikke lese denne filmen som en allegori over USAs krig i Vietnam. Med en ganske så stor dash Deliverance (1972) med som krydder. I 1973 er en gruppe fra nasjonalgarden ute på et rutineoppdrag i Louisianas sumper, da et par rednecks på laget sørger for at de havner i unåde hos cajunbefolkningen og dermed blir utsatt for en regelrett menneskejakt. Southern Comfort er i de aller flestes bok en av Walter Hills absolutt beste filmer. I oppbygning er den veldig lik Warriors fra 1979, men med en langt mer realistisk beskrivelse av hvordan en gruppe vidt forskjellige menn reagerer når de blir stilt overfor en overlegen og usynlig fiende. Selve innspillingen skal ha vært en svært kald og strabasiøs affære, med lange arbeidsuker og mye sykdom. Noe som synes i ansiktene på alle skuespillerne etter hvert som de blir utsatt for den ene kalddusjen etter den andre. Musikken er av Ry Cooder, og hans karakteristiske slidegitar dominerer store deler av filmen. Bortsett fra siste akt, da Hill bruker autentisk cajunmusikk som stemningsforsterker. Hill, Carradine og Boothe medvirket alle i den legendariske TV-serien Deadwood 23 år senere.

The Last Hunter
Italia/1980/Antonio Margheriti/David Warbeck, Tisa Farrow, Tony King, Bobby Rhodes, John Steiner m. fl.

Under viodeoboomen tidlig på 80-tallet var psevdonymet Anthony M. Dawson synonymt med blod, gørr og dårlig dubbing. Det vi ikke visste da, var at regissøren bak det amerikaniserte navnet (Antonio Margheriti) var en av de bedre som jobbet i sjangeren på den tiden og at mange av hans filmer holder seg relativt godt den dag i dag. The Last Hunter var opprinnelig ment å være en slags oppfølger til Michael Ciminos The Deerhunter (1978), men på grunn av rettighetsproblemer måtte de holde seg med en annen tittel. Kaptein Henry Morris (Warbeck) er på hemmelig oppdrag langt inne i jungelen i Vietnam, men finner snart ut at det er bedre hjelp å få fra krigsfotografen Jane Foster (Farrow) enn den troppen han har slått seg sammen med. Som det var vanlig i de italienske kopifilmene er handlingen her satt sammen av litt Deerhunter og litt Apocalypse Now (1979), men siden den er filmet i samme jungel som sistnevnte og har et dugelig team bak kamera blir den aldri kjedelig eller latterlig. New Zealansk-fødte David Warbeck er en sympatisk fyr som kan ligne litt på en ung Jack Nicholson (han var visstnok også på lista for å ta over etter Lazenby som Bond i 1973), og Tisa Farrow har såpass av skuespillertalentet til sin mer kjente søster Mia at det funker greit. Margheriti har sagt i intervjuer at han ville lage en upolitisk og morsom Vietnam-film, men alle med et halvt øye kan se at dette er så anti krig som det går an å komme uten å spare på blod og innvoller.

Zulu Dawn
England/1979/Douglas Hickox/Burt Lancaster, Peter O'Toole, Simon Ward, Bob Hoskins, Peter Vaughan m. fl.

Fram til 70-tallet handlet krigsfilmer fra kolonitiden oftest om heroiske hvite soldaters kamp mot horder av afrikanske krigere. Men 100 år etterpå var det tid for en mer revisjonistisk tilnærming. Engelsk arroganse og tro på egen fortreffelighet på slagmarken fikk et stort skudd for baugen i slaget om Isandhlwana i Sør-Afrika i 1879. 24 000 zulukrigere forsvarte seg mot  britenes invasjonshær, ledet av lord Chelmsford (O'Toole). Den arrogante hærsjefen lar seg lure av falsk informasjon fra torturerte fanger og leder sine menn inn i et storstilt bakholdsangrep. Filmen følger  blant annet offiserene Dunford (Lancaster) og Vereker (Ward), samt sersjant Williams (Hoskins) og menig Williams (David Bradley) i det som skal bli et enormt nederlag for de britiske styrkene. Filmen er en forløper til Zulu (1964) med Stanley Baker og Michael Caine.

Breakthrough
Tyskland/1979/Andrew V. McLaglen/Richard Burton, Robert Mitchum, Rod Steiger, Michael Parks, Klaus Löwitsch m. fl.

Som den tyske originaltittelen - Steiner - Das Eizerne Kreuz, 2. Teil - avslører, så er dette en oppfølger til Cross of Iron (1977). Men uten Sam Peckinpah i registolen og uten James Coburn som østfrontsoldaten Rolf Steiner. I stedet får vi den mer lettbeinte McLaglen bak kamera og en sliten Richard Burton som den trassige sersjanten. Og resultatet er mer eller mindre som forventet. En god krigsfilm, men ikke engang i nærheten av originalen. En gruppe tyske offiserer ønsker å inngå fredsforhandlinger med de allierte og bruker Steiner og oberst Rogers (Mitchum) som mellommenn. Men verken Steiners eller Rogers' overordnede er særlig lydhøre overfor planene. Produsenten av den første filmen kunne fortelle at Peckinpah drakk 4 hele flasker whiskey eller vodka om dagen og sov 3-4 timer hver natt under den innspillingen. I denne omgang er det Burton som står for tomflaskeproduksjonen, og ifølge Mitchum var han så full innimellom at han måtte bæres inn på settet. Synd, for det er mye annet her som er virkelig bra. Den sveitsiske hæren står for materiell og mannskap, og flere tråder fra den første filmen er ivaretatt. Major Stransky (denne gang spilt av Helmut Griem) er fortsatt på jakt etter Jernkorset og korporal Krüger (Löwitsch) er fortsatt den samme uvaskede og trassige sidekicken til Steiner. Alt i alt en interessant opplevelse, men helst skulle vi sett en annen skuespiller i hovedrollen.  

Brass Target
USA/1978/John Hough/John Cassavetes, Sophia Loren, Max Von Sydow, Robert Vaughan, George Kennedy m. fl.

Mot slutten av 70-tallet begynte det å bli langt mellom de eventyrkrigsfilmene som hadde dominert i mer enn 30 år, men denne lille perlen fra TCMs kartotek er så absolutt verdt å få med seg. Manuset tar utgangspunkt i virkelige hendelser, men spinner dem videre og skaper en historie som ikke er milevis unna The Jackal (1973). En gruppe amerikanske offiserer stasjonert i europa etter den 2. verdenskrig stjeler den tyske gullbeholdningen i et spektakulært togrøveri, og da militærpolitiet kommer på sporet av dem beslutter de å drepe general Patton (Kennedy) for å skjule sine spor. Men leiemorderen de hyrer (Von Sydow) er hakket sluere enn sine oppdragsgivere. Og mannen som leder etterforskningen, den krigstrette etterretningsoffiseren Joe De Lucca (Cassavetes) er heller ikke den som gir seg med det første. Valget av Cassavetes som helten er ganske interessant. Mannen utstråler såpass mye trass og jeg-gjør-dette-kun-for-pengene-som-jeg-trenger-for-å-kunne-lage-mine-egne-filmer at det er en liten stemningsskaper i seg selv. Og parret med Von Sydows jordnære skandinaviskhet er det med på heve filmen flere hakk på kvalitetsstigen. Flotte omgivelser får vi også i form av den sveitsiske og tyske landsbygda. Og jammen har de ikke filmet i en av kneipene hvor vår mann fra Munchen, Stefan Derrick, har løst mangt et mysterie over en snaps og en øl. Sophia Loren, stakkars, tilfører ingenting her.

Force 10 From Navarone
England/1978/Guy Hamilton/Robert Shaw, Edward Fox, Harrison Ford, Carl Weathers, Franco Nero m. fl.

Force 10 From Navarone begynner der The Guns of Navarone slutter. Mallory og Miller (spilt av Shaw og Fox denne gang) blir med en gruppe amerikanske sabotører (ledet av Harrison Ford mens han fortsatt var kul) til Jugoslavia for å sprenge en bro. Men også denne gang har de en spion i rekkene, som kan ha noe med oppdraget i Hellas å gjøre. Force 10 er litt røffere i kantene enn Guns, og regissør Hamilton satser mer på action og vold enn Thompson gjorde 17 år tidligere. Shaw og Fox er etter min mening bedre som Mallory og Miller enn Peck og Niven, men de andre skuespillerne er det så som så med. Nero gjør sine ting bra som skurken, men både Barbara Bach og Richard Kiel (som begge kom rett fra James Bond-eventyret The Spy Who Loved Me) sliter med sine roller. Foruten regissør Hamilton (Goldfinger, Diamonds Are Forever m. fl.) har hele 4 av skuespillerne her erfaring fra James Bonds verden. En underholdende film, men ingen klassiker. Dette var Robert Shaws siste fullførte film.

Murphy's War
England/1971/Peter Yates/Peter O'Toole, Sian Phillips, Philippe Noiret, Horst Janson, John Hallam m. fl.

Allegorier over krig var populære på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Og denne enkle historien om en overlevende mekanikers ensomme kamp mot en tysk u-båt er et av de bedre eksemplene på hvor bra det kan gjøres. Murphy (O'Toole) klarer ved hjelp av en fransk alt-mulig-mann (Noiret) og en kvinnelig lege (O'Tooles kone Phillips) å føre en mer eller mindre vellykket krig mot ubåtkaptein Lauchs (Janson) og hans mannskap langt oppe i en venezuleansk elv - etter at den 2. verdenskrig offisielt er over, vel og merke. Regissør Yates gjør det vanskelig for oss, først og fremst ved å gjøre Murphy til en sta drittsekk, men også gjennom å framstille det tyske mannskapet som ganske så sympatiske enkeltindivider. Horst "Kaptein Kronos" Janson som ubåtkapteinen er i tillegg så cool at vi innimellom har problemer med å skjønne hvem vi skal heie på. Men at krig er noe dritt, det fatter vi.

Five for Hell
Italia/1969/Gianfranco Parolini/Gianni Garko, Klaus Kinski, Aldo Canti, Margaret Lee, Salvatore Borghese m. fl.

Etter suksessen med The Dirty Dozen (1967) og Where Eagles Dare (1968) var det bare et tidsspørsmål før italienerne kom med sine egne versjoner av disse actionkrigsfilmene. I Five for Hell er det veteraner fra spagettiwesterns både foran og bak kamera, og det merkes både på oppbygging av historien og utførelsen av actionscenene. Ikke så historisk korrekt, kanskje, med veldig gøy. Løytnant Glenn Hoffmann (Garko) tar med seg 4 menn (1 akrobat, 1 sprengningsekspert, 1 tyv og 1 med ekstrem styrke) for å snike seg inn bak tyskernes linjer og stjele hemmelige angrepsplaner. Men SS-oberst Hans Müller (Kinski) er ikke ingen lett huseier å ta seg forbi. Som jeg har nevnt et utall ganger tidligere er Garko en av mine favoritter innen westernsjangeren, og selv om han her har fått i oppdrag å være en slags comic relief så fungerer han godt også som soldat. Men det er selvsagt gode, gamle Klaus som har fått den saftigste rollen her. Crazy Kinski som SS-offiser? Det er så åpenbart og så genialt at man kan lure på hvorfor det ikke skjedde oftere. Og tro om ikke Tarantino tok seg en liten titt på denne filmen da han skrev manuset til Inglourious Basterds (2009)? Det er i hvert fall mye mer enn fornavnet til Hans Müller som minner om Hans Landa. Jeg kan ikke egentlig anbefale denne filmen, men om man har sansen for krigsaction, masse skyting og dårlig tilpasset musikk (det høres ut som noe de kunne brukt i en biljakt i Olsenbanden på 60-tallet) så er det kanskje noe å få med seg.

The Bridge at Remagen
USA/1969/John Guillermin/George Segal, Robert Vaughn, Ben Gazzara, Bradford Dillman, E. G. Marshall m. fl.

Selv om denne filmen er basert på en sann historie, så er influensene fra The Dirty Dozen (1967) såpass tydelige at den føyer seg pent inn i rekken av de actionkrigsfilmene de var så gode på mot slutten av 60-tallet. Den krigstrøtte løytnant Phil Hartman (Segal) og hans menn får mot slutten av den 2. verdenskrig ordre om å ta den siste stående brua over Rhinen. En oppgave som ikke blir gjort lettere ved at den ærgjerrige major Paul Kreuger (Vaughn) har fått ordre om å holde brua så lenge som mulig. I actionspesialisten Guillermins hender blir The Bridge at Remagen temmelig hardkokte og Kamp-serieaktige greier, med sigarrøykende og oppsetsige amerikanere mot ulastelig antrukne nazister med sigarettmunnstykke som snakker med z'er istedet for s'er. Men krigsscenene er gode, og innimellom dukker det opp scener som vitner om at man allerede i 1969 hadde skjønt at tyskerne var mennesker de også. Ben Gazzara stjeler ikke uventet mye av showet som Hartmans upålitelige sersjant.

The Devil's Brigade
USA/1968/Andrew V. McLaglen/William Holden, Cliff Robertson, Vince Edwards, Richard Jaeckel, Jack Watson m. fl.

Etter suksessen med The Dirty Dozen (1967), fulgte en rekke lignende krigsfilmer med menn på oppdrag bak fiendens linjer. The Devil's Brigade er basert på en sann historie, og krever derfor å bli tatt litt mer seriøst. Og det er greit nok. Men så lenge førstnevnte film hele tiden spøker i bakgrunnen, så blir det litt for tydelig at McLaglen ikke er noen Robert Aldrich og at William Holden ikke engang spiser i samme kantine som Lee Marvin. Så er det sagt. En gruppe amerikanske straffanger og en tropp med kanadiske soldater blir trent for kommandooppdrag av den uerfarne oberst Fredrick. Etter endt trening blir de sendt avgårde for å ta en fjelltopp i Italia - et oppdrag som vil gi dem kallenavnet The Devil's Brigade. Selv om filmen ikke er så tøff som den prøver å være, så er det mange gode krigsscener og kameraderi mellom menn i løpet av de 2 timene det står på. Et greit alternativ altså, om du ikke finner The Dirty DozenWhere Eagles Dare  (1968) eller The Eagle Has Landed (1976) i skapet.

Dark of the Sun
England/1968/Jack Cardiff/Rod Taylor, Jim Brown, Yvette Mimieux, Peter Carsten, Kenneth More m. fl.

Jeg har mast mye tidligere om at 1965 til 1975 er selve gullalderen i actionfilmens krøniker. Og denne lille leiesoldathistorien er et glimrende eksempel på hva jeg sikter til. Kaptein Curry og hans private hær får i oppdrag å kjøre et tog gjennom det krigsherjete Kongo for å hente en gruppe mennesker og en last med diamanter. Men lite aner Curry at den verste fienden lurer blant hans egne menn. Det første som slår en når man setter seg ned med denne filmen er hvor rå den er. Det er som om regissør Cardiff har bestemt seg for å lage den definitive filmen om leiesoldater, årevis før det ble populært. Svette, slemme menn som drikker bar whiskey, voldtar nonner og dreper hverandre med motorsag er bare noen av de ingrediensene vi blir servert. Alt filmet i 45 varmegrader på Jamaica. Anbefales på det...eh, varmeste. Men familieunderholdning er det ikke.

Tobruk
USA/1967/Arthur Hiller/Rock Hudson, George Peppard, Nigel Green, Guy Stockwell, Leo Gordon m. fl.

Selv om den er løselig basert på en sann historie, om et oppdrag som gikk sørgelig skeis, følger Arthur Hillers film ganske nøye formelen for menn-på-oppdrag-bak-fiendens-linjer filmene som var så populære på 60- og 70-tallet. Tyske jøder (Peppard, Stockwell m. fl.) og engelske kommandosoldater (Green, Jack Watson m. fl.) vil forsøke å sprenge Rommels drivstoffdepot ved å ta seg inn bakveien gjennom ørkenen. På veien plukker de opp en desillusjonert amerikansk offiser (Hudson) som kjenner området. Tradisjonen tro har gruppen også en forræder med seg. Spillet innad i teamet har egentlig ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende å by på. Men kampscenene er over gjennomsnittet gode. Og både Peppard, Stockwell og Green gjør fine figurer. Raid on Rommel (1971), med Richard Burton på karrierebunnen, gjorde gjenbruk av masse materiale fra denne filmen.

The Hill

England/1965/Sidney Lumet/Sean Connery, Ian Bannen, Ossie Davis, Harry Andrews, Jack Watson m. fl.

Dette psykologiske dramaet fra mesterregissør Lumets hånd har av mange blitt utpekt som Connerys fineste skuespillerinnsats. Og det er en vurdering jeg er tilbøyelig til å støtte. Under den andre verdenskrig blir fem vidt forskjellige fanger (Connery, Davis, Watson m. fl.) utsatt for svært hardhendt behandlig av stabssersjant Williams (Ian Hendry). Da en av dem plutselig faller død om, tvinger det ikke bare fangene til å ta stilling til det militære systemet de mer eller mindre frivillig har deltatt i, det truer også med å ødelegge den verdenen leirsjef Wilson (Andrews) har viet 25 år av sitt liv til. Filmtittelen henspiller på en menneskeskapt høyde i leiren hvor fangene må løpe opp og ned med full oppakning i 40 varmegrader. Denne høyden representerer selvsagt livet i seg selv, og filmen tar ganske snedig opp hvordan vi alle på hvert vårt vis forholder oss til dette. Vi kan føye oss, vi kan gjøre opprør, vi kan kjempe og vi kan tape. Lumet filmer det hele uten musikk, med vidvinkelbilder som nærmest visker ut trekkene til de medvirkende skuespillerne og som gir det hele en feberaktig distanse. Et must for alle filminteresserte.

Von Ryan's Express
USA/1965/Mark Robson/Frank Sinatra, Trevor Howard, Sergio Fantoni, Brad Dexter, Raffaella Carra m. fl.

Denne filmen kombinerer hele tre av mine favorittsettinger på film; den 2. verdenskrig, tog og flukt. Den inneholder også en av Frank Sinatras aller beste skuespillerinnsatser. Og sist, men ikke minst, den kan skilte med fantastisk turistreklame for et sommerlig Italia. Etter å ha blitt skutt ned over Italia befinner oberst Ryan (Sinatra) seg som høyeste offiser i en fangeleir full av engelske soldater. Først vil amerikaneren bare sitte og vente på at krigen skal ta slutt. Men da Italia kapitulerer og nazistene tar over, får han øverstkommanderende for britene (Howard) og den tidligere nestkommanderende i leiren (Fantoni) med på en plan som innebærer at de skal stjele et tog og kjøre alle de 400 allierte fangene til friheten i Sveits. En ikke uviktig detalj denne filmen lykkes bedre med enn noen av de andre eventyrkrigsfilmene fra 60-tallet, er hvor godt skuespiller Edward Mulhare som den engelske presten Costanzo snakker tysk. Med forbehold om at mannen ikke var dubbet, så hadde han gjort Quentin Tarantino stolt

The Guns of Navarone
England/1961/J. Lee Thompson/Gregory Peck, David Niven, Anthony Quinn, Irene Papas, Stanley Baker m. fl.

Små kommandogrupper på oppdrag bak fiendens linjer, gjerne ikledd deres uniformer, er en populær øvelse i krigsfilmsjangeren. Og etter et utall mer eller mindre gode kopier er det bare på sin plass å oppsøke den filmen som startet det hele. Major Mallory (Peck) og sersjant Miller (Niven) får i oppdrag å sprenge de tyske kanonene på den greske øya Navarone. Til å hjelpe seg har de folk både fra den engelske hæren og den greske motstandsbevegelsen (Quinn og Papas). Men ikke alle i gruppen har rent mel i posen. The Guns of Navarone er en bunnsolid, om enn noe omstendelig, thriller hvor det satses mer på spenning og karakterer enn kuler og krutt. Skuespillerne er selvsagt av ypperste klasse, men følelsen av at de både var for gamle og hadde fått feil roller skapte visst nok mye krangling på settet. En annen morsom detalj, som Tarantino gjorde et stort poeng ut av i Inglourious Basterds, er det faktum at flere av hovedrolleinnehaverne skal være svært så språkmektige. Men det er ikke skuespillerne, for å si det mildt. Regissør Thompson er kanskje mest kjent for sine filmer med Charles Bronson på 70- og 80-tallet, men han gjorde kanskje sine beste ting med Gregory Peck og David Niven.