Asiatisk

High Risk

Hong Kong/1995/Wong Jing/Jet Li, Chingmy Yau, Jacky Cheung, Charlie Yeung, Kelvin Wong m. fl.

En kinesisk action-komedie fra 90-tallet betyr som regel mye dårlig humor basert på undertøy og en skikkelig blodig avslutning. I High Risk er morskapen rett nok dårlig utført. Men når vi vet at det er regissør Jings måte å hevne seg på Jackie Chan ved å framstille ham som en fordrukken skjørtejeger som bruker stuntmann i det skjulte - de falt ut av det med hverandre etter å ha samarbeidet på City Hunter (1993) - så blir den ihvertfall interessant. Og når actiondelen i tillegg framstår som en overdrevent voldsom ripoff av Die Hard (1988), da kan det aldri bli annet enn bra. Kit Li (Jet) sluttet i politiet da han ikke klarte å redde en buss full av skolebarn fra en psykopatisk bombemann, The Doctor (Wong). Noen år etterpå jobber han som livvakt for en bortskjemt actionskuespiller (Cheung), og ved en tilfeldighet støter han på gærningen igjen under et juvelran. Og denne gang skal han ikke slippe unna. Jings pek mot Chan går ikke lenger enn at det kommer tydelig fram at  han mener superstjernen har en god fighter liggende i dvale langt der inne, og Cheungs sluttkamp mot doktorens høyre hånd er nesten like intens som de mange Jet har med resten av gjengen. Dette er som sagt blodige greier, og ikke akkurat for barn eller fans av The Karate Kid (1984). Alle spesialeffektene er kanskje ikke fra øverste hylle i Hollywood, heller. Men ingen kan nekte for at det er pokker så underholdende. 

Project S

Hong Kong/1993/Stanley Tong/Michelle Yeoh, Rongguang Yu, Emil Chau, Athena Chu, Jackie Chan m. fl.

Året etter den stjerneskapende innsatsen i Police Story III (1992), vendte Michelle Yeoh tilbake som den kinesiske superagenten Jessica Yang. Oppskriften er mye den samme som Jackie Chan brukte i sine velkjente politifilmer, om enn på et litt lavere budsjett. Yeoh, som ikke er en trent kampsportutøver i utgangspunktet, hadde i mellomtiden vært innom to Heroic Trio-filmer sammen med Maggie Cheung og Anita Mui, og var raskt på vei til å bli en slags dronning av Hong Kong-action. Og med sin bakgrunn fra dans og übercoole stil overbeviser damen virkelig i det meste hun foretar seg av slåssing, skyting og generelt badassery på lerretet. Da inspektør Jessica Yang (Yeoh) blir sendt til Hong Kong for å bistå i arbeidet med å få has på en voldsom ransliga, blir hun svært overrasket da det viser seg at hennes tidligere kjæreste (Yu) er en av lederne i ligaen. Men Yang er selvsagt profesjonell nok til å fortsette arbeidet. Bortsett i fra kort en sekvens hvor selveste Jackie stikker innom som figuren sin fra Police Story-filmene, lener Project S seg ikke nevneverdig på verken den serien eller den slapstickhumoren som herr Chan ofte tyr til. Dette er seriøse greier, og til tider overraskende John Woo-aktig i både skytescener og insstilling. De som har problemer med melodrama på film, dere er herved advart, da det blir veldig schmaltzy mot slutten. Men som en innledning til Yeohs filmer er dette perfekt. Regissør Stanley Tong sto bak både Police story III og IV. I tillegg til at han er mannen som klarte å gi Jackie Chan sitt amerikanske gjennombrudd med Rumble in the Bronx.

The Killer

Hong Kong/1989/John Woo/Yun-Fat Chow, Danny Lee, Sally Yeh, Kong Chu, Kenneth Sang m. fl.

I perioden 1988-89 lagde Yun-Fat Chow, Danny Lee og John Woo hver for seg til sammen 26 filmer. Mange av dem veldig gode. Men ingen så bra som The Killer. Rett og slett fordi dette er den beste Hong Kong-filmen noensinne. Det aller meste - de dyre dressene, den konstante røykingen, den sløye jazzmusikken og og de store Citroenene - er selvsagt stjålet fra fransk 60-tallsfilm generelt, og Le Samourai (1967) spesielt. Men Woo har også lagt til i bøtter og spann det som skulle gi ham et stort navn verden over; mange, lange og blodige skuddueller. Og midt oppe i det hele står Yun-Fat Chow, med solbriller og to fulladete Berettaer, og skriver seg inn i filmhistorien som en av de mest karismatiske actionheltene noensinne. The Killer er til tider skamløst melankolsk og melodramatisk. Og regissør Woo kjører på med hvite duer i slowmotion og gråtkvalte scener i romantisk regnvær. Men alt er en del av den pakka som gjorde halve verden til fans av det som litt flåsete ble kalt heroic bloodshed. Bullet in the Head (1990) er kanskje skarpere i kantene og Hard-Boiled (1992) byr så absolutt på flere smell for pengene. Men ingen av dem slår The Killer i ren, skjær intensitet. Og det smelles av over 60 000 løsskudd her også, om noen skulle tro at det spares på kruttet her.  

The Kid With the Golden Arm

Hong Kong/1979/Cheh Chang/Chien Sun, Meng Lo, Feng Lu, Sheng Chiang, Helen Poon m. fl.

-Golden Arm is as good as they say. With just his bare arms, he beat all of us. And if he had weapons...

En artig side ved mange av de klassiske kung fu-produksjonene fra 70- og 80-tallet, er at det noen ganger er så vanskelig å henge med i handlingen at det blir underholdende i seg selv. Som i denne Cheh Chang-produksjonen. Jeg forstår at noen av rollefigurene skal frakte noen kister med gull over en lengre strekning, men det er også alt. Hvorfor alle vi møter ser ut til å ligge i krig med alle andre, eller hvem vi egentlig skal heie på, er helt i det blå. Ikke at det spiller noen rolle, for filmen er smekkfull av lange og gode martial arts-kamper. Både med never, føtter, sverd, spyd og pil-og-bue. Dette var på sett og vis en oppfølger til Five Venoms fra året før, og den ble godt mottatt av publikum verden over. Som seg hør og bør i Cheh Chang-film er teaterblodet illrødt og sprutende. Men tonen og utseendet er lettere og lysere enn i forgjengeren. Dette ble Changs nest største hit på vestlige kinoer, og til tross for all latterliggjøringen i ettertid er dubbingen relativt proft utført. Uten at den hjelper særlig til med å forstå hva som skjer, da...  

Mad Monkey Kung Fu

Hong Kong/1979/Chia-Liang Liu/Chia-Liang Liu, Hou Hsiao, Kara Wai, Lieh Lo, Kwok Keung Chan m. fl.

Alle filmtitler burde egentlig være like rett fram og opplysende som dette. Mad Monkey Kung Fu sier alt vi trenger å vite før vi setter oss ned og ser Chia-Liang Lius 10. regijobb. Nå kan det jo hende at flere velger å sky unna en kung fi-historie med gale aper. Men da vil de gå glipp av et feiende flott bidrag til sjangeren. Da en lokal bande dreper apen til gateartisten Chen (Liu) sverger den tidligere martial arts-mesteren hevn. Men i og med at han fikk hendene ødelagt i et tidligere oppgjør, velger han å trene den litt gale kompanjongen sin, kalt Monkey (Hsiao), til å bli en ener i faget. Liu spiller som nevnt selv hovedrollen i Mad Monkey Kung Fu, og det er en altfor sjelden ære å se ham i aksjon. Mannen er rett og slett et talent uten like. Men den som stjeler showet her, er den ekstremt akrobatiske Hou Hsiao. Selv de mest kyniske blant oss, som helt sikkert synes det er både teit og kjedelig med alle ape-imitasjonene, må nok innrømme at det er utrolig hva mannen får til foran kamera. Som vanlig i Lius filmer er det mye trening her, men kampene mot slutten er rett og slett fantastiske. Humoren er grei, men vær advart de som ikke orker å se dyr lide; apedrapet som setter alt i sving er groteskt.  

Golgo 13: The Kowloon Assignment

Japan/1977/Yukio Noda/Sonny Chiba, Lun Chia, Etsuko Shihomi, Emi Shindo, Yung-en Sun m. fl.

Med 280 millioner solgte eksemplarer og snart 50 år på baken er Golgo 13 virkelig en av tungvekterne innen Manga-sjangeren. Og ikke overraskende har det blitt produsert både spill, TV-serier og filmer med utgangspunkt i serien. I denne andre filmadapsjonen tar legendariske Sonny Chiba over for like legendariske Takakura Ken som den iskalde leiemorderen Duke Togo, og i god japansk Chiba-ånd er det ikke akkurat familiunderholdning vi blir servert. Karate, snikmord, sex, skyting, sverdsvinging og bilkjøring blir blandet godt sammen, og resultatet er et glimrende eksempel på fin b-vare fra tiden før videomarkedet tok over verden. Duke Togo/Golgo 13 blir sendt til Hong Kong for å ta en gangstertopp av dage. Men både politiet og mafiaen vet at han kommer, og sammen sørger de for at den sure snikskytteren må ta livet av langt flere mennesker enn det ene han har blitt betalt for. Dette er på alle vis en typisk Sonny Chiba-film. Den er muligens ikke like velprodusert - eller minneverdig blodig - som Streetfighter-franchisen hans. Men i humør og oppførsel er Golgo på alle vis med i kartoteket av skuespillerens humør- og kompromissløse voldsutøvere. Den horrible dubbingen og noe amatørmessige redigeringen kan nok virke avtennende på mange actionfilmfans. Men jeg vil likevel anbefale at de holder ut. Det er verdt det.

White Heaven in Hell
Japan/1974/Yoshiyuki Kuroda, Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Minoru Oki, Junko Hitomi, Goro Mutsumi m. fl.

Det skal noe til å avslutte både historien om Ogami Ittos feide med den mektige Retsudo Yagyu, og en filmserie som ikke har hatt et eneste svakt øyeblikk, på en måte som tilfredstiller. Men regissør Kuroda og produsent/hovedrolleinnehaver Wakayama lykkes over all forventning. Det sjette og siste kapitlet er ganske litt lysere og lettere i tonen enn de foregående fem. Men med seriens beste musikk, og kanskje fineste bilder fra et snødekt Japan, samt et klimaks som har sendt Wakayama inn i historiebøkene som den actionhelten som egenhendig har drept flest motstandere i en film (150 mann!), står dette til 20 i både stil og innhold. Retsudo Yagyu (Oki) har nå bare en sønn igjen. En sønn (Hitomi) som til alt overmål rår over 3 Edderkoppdemoner (ikke spør, men vi er over i det overnaturlige). Og om det siste avkommet også skulle mislykkes, så har altså gamlefar Retsudo 150 mann å ta med seg i den siste kampen mot den forhatte eksbøddelen Ogami Itto (Wakayama) og hans sønn Daigoro (Tomikawa). Så bra som denne siste filmen er, og med de overnaturlige elementene mer i forgrunnen, så hadde det ikke vært meg i mot om de lagde ytterligere 6 filmer.

Lady Snowblood 2: Love Song of Vengeance
Japan/1974/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Juzo Itami, Kazuko Yoshiyuki, Yoshio Harada, Shin Kishida m. fl.

Selv om det er samme regissør, stjerne og produksjonsselskap, så er film nummer to om hevneren Shurayuki-hime en ganske annen type film enn den første. Ørlite grann mindre voldelig, kanskje. Og med en mer sammenhengende historie. Men bevares, dette er ingenting for nybegynnere. Etter krigen mot Russland i 1905 er Japan truet av revolusjon. En korrupt politisjef frigir Lady Snowblood og sender henne til slummen for å infiltrere en anarkistbevegelse. Men det skal snart vise seg at hun befinner seg på feil side. Den største forskjellen mellom film nummer 1 og film nummer 2, er nok at folk ikke lenger har det samme høye blodtrykket i etterkrigstidens Japan. Hvilket gir regissør Fujita påskudd for å komme opp med andre perverse måter å ta livet av folk på. Dette er så absolutt en serie som hadde fortjent en tredje akt. Ikke ulikt Tarantinos Kill Bill.

Baby Cart in the Land of Demons
Japan/1973/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Michiyo Okusu, Shingo Yamashiro, Tomomi Sato m. fl.

Med Misumi tilbake i regissørstolen, og et manus som er det mørkeste i hele serien, byr Baby Cart in the Land of Demons på virkelig kontroversiell underholdning. Emnene er lojalitet, tradisjoner og svik. Og både Ogami Wakayama) og Daigoro (Tomikawa) får her grundig testet deres eget utsagn om at de lever i skyggen av helvete og ikke frykter noen farer. Deres oppdragsgiver denne gang er en klan som ønsker å gjenopprette sin ære ved å få Itto og sønn til å fjerne lederen, hans kone og deres datter fra tronen. Men i veien for sverdmesteren og avkommet i barnevogna står både offerets topptrente menn og den onde Yagyu-klanen. Sverdkampene i dette 5. kapitlet er muligens de beste hittil, og volden mer ekstrem enn på lenge. I tillegg er historien rett og slett nådeløs i all sin konsentrering på hvordan også små barn måtte følge svært strenge så regler i det føydale Japan. Helt klart en favoritt.

Lady Snowblood: Blizzard From the Netherworld
Japan/1973/Toshiya Fujita/Meiko Kaji, Toshio Kurosawa, Masaaki Daimon, Miyoko Akaza, Shinichi Uchida m. fl.

Her kommer enda en historie fra 1800-tallets Japan, hvor ultravold står på dagsorden og folk har hageslanger som blodårer. Det pipler, renner, spruter og klasker rødfarge i enorme mengder i annenhver scene. Men som i Lone Wolf and Cub-serien er det hele så gjennomført poetisk og fantastisk filmet at resultatet blir stor kunst. Yuki Kashima (Kaji) blir født i et kvinnefengsel og oppdratt til å hevne moren og faren som ble drept av 4 forbrytere. Det sies at dette var en av filmene som inspirerte Quentin Tarantino til å lage Kill Bill 1 & 2, Og det synes. Og høres, siden mye av musikken herfra ble gjenbrukt under Uma Thurmans hevntokt. I tillegg har han mer eller mindre gjenskapt scenen med den snødekte hagen. Anbefales ikke for dem som synes Tarantinos filmer er blodige nok.  

Baby Cart in Peril
Japan/1972/Takeichi Saito/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Yoichi Hayashi, Michi Azuma, Asao Koike m. fl.

Denne gang har vi fått ny regissør. Men selv om Saito bringer med seg en del nye elementer - bl. a. hyppig bruk av flashbacks, en dramatisk fortellerstemme, en dyp fascinasjon for japansk tatoveringskunst - så har han dessverre ikke det samme grepet om det visuelle som Misumi. Sverdkampene er selvsagt mer enn kompetent utførte, men bruken av studioscener og litt kjedelige omgivelser trekker ned. Ogami og Daigoro (Wakayama og Tomikawa) får denne gang i oppdrag å drepe en ung kvinne (Azuma) som har tatt livet av flere medlemmer i klanen som gir Itto & sønn oppdraget. Men jo mer de får vite om denne drapskvinnen, jo mer sympati får de for hennes agenda. Ogamis dueller er her helt og fullt tilbake til arm, bein og hodekutting-stadiet. Blodet spruter og menn dør som fluer. Men Saito sparer også mye av kruttet til den siste kampen, hvor haugevis av statister må bite i gresset. Dette er den svakeste filmen i serien hittil, men fortsatt av høy klasse. 

Baby Cart to Hades
Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Go Kato, Yuko Hama, Yisao Yamagata m. fl.

I Misumis tredje og siste Lone Wolf-film introduseres en del nye visuelle grep som de senere regissørene skal komme til å nyte godt av. Det mest merkbare er kanskje at mye av den overdrevne blodspruten blir spart til det siste slaget. Og store slag mellom Ogami Itto og hele hærer av motstandere skal bli et slags varemerke for resten av serien. Samtidig får Wakayama briljere mer med forskjellige sverdtriks i kampscenene denne gang. I tillegg til at han også er utstyrt med forskjellige skytevåpen. Så får vi heller se gjennom fingrene med alle voldtektsscenene Misumi har valgt å ha med. Ogami og Daigoro Itto (Wakayama og Tomikawa) fortsetter sin ferd gjennom 1800-tallets Japan. Denne gang redder de ei ung jente fra en prostitusjonsring. Noe som fører til både tortur og fornedrelse for gamlefar. Et leiedrap skal også vise seg å bli vanskelig, da de møter en hel hær på slagmarken. Og har Ogami endelig møtt sin likemann i form av en herreløs samurai? Dette er kanskje den filmatisk stiligste filmen hittil. Kampene er laget med mye omhu og Wakayama er på sitt aller beste når han uttrykksløs svinger sverdet i slow motion.

Baby Cart at the River Styx
Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Kayo Matsuo, Akiji Kobayashi, Minoru Oki, Shin Kishida m. fl.

Den andre filmen i Lone Wolf and Cub-serien blir av mange regnet som den beste. Og det er mye å like her, men det kommer enda bedre ting. Fokuset til regissør Misumi ligger fortsatt fjellstøtt på blodige sverdkamper. Men oppfinnsomheten er langt større denne gang. Vi får se steinansiktet Wakayama gå opp mot tilsynelatende snille geishaer, hele hærer av ninjaer, fekte under vann og gå i blodig nærkamp med tre brødre som bruker mildt sagt litt utradisjonelle våpen. Ogami Itto (Wakayama) og sønnen Daigoro (Tomikawa) er fortsatt etterlyst av Yagyu-klanen, og nå får de i tillegg de kvinnelige krigerne til Sayaka (Matsuo) etter seg. Mellom slagene prøver de å tjene til livets opphold med oppdrag som leiemordere. Det kan selvsagt ha noe med min dagsform å gjøre, men jeg sitter igjen med følelsen av at Misumi har ønsket å gjøre tonen litt mildere i film nummer to. Forholdet mellom far og sønn får i hvert fall stor plass og er skildret med mye varme denne gang. Og den obligatoriske nakenscenen med en fremmed kvinne er kun til for at de skal holde varmen etter et ufrivillig isbad. Ikke dermed sagt at det hele er mindre outrert og voldsomt. Men på en feelgood-aktig måte, om det går an å si det sånn?

Sword of Vengeance

Japan/1972/Kenji Misumi/Tomisaburo Wakayama, Akihiro Tomikawa, Fumio Watanabe, Tomoko Mayama, Shigeru Tsuyuguchi m. fl.

Under den såkalte "videovold"-perioden på begynnelsen av 80-tallet var Shogun Assassin (1980) en populær film. Produksjonen var like god som på Kurosawas filmer, men volden var bortenfor enhver normal skala. "Det ser ut som om folk har hageslanger som blodårer," sa en kritiker. Lite visste vi da at hele greia var klipt sammen av de to første filmene i den japanske serien Lone Wolf and Cub, i seg selv basert på en populær manga-serie. Her i den første filmen får vi vite hvordan keiserens sjefsbøddel, Ogami Itto (Wakayama), blir lurt av Yagyu-klanen og havner i unåde. Forkledd som en omreisende leiemorder legger han ut på vandring sammen med sønnen Daigoro (Tomikawa), på jakt etter hevn. Scenografien, kostymene og regien er av toppklasse fra første sekund, men volden, nakenheten og den nær sagt ondskapsfulle handlingen er så in your face at man tar seg i å lure på hvordan de i det hele tatt fikk gitt ut dette i 1972. Selv den senere tid, hvor en film som Thirteen Assassins (2010) kan få oss til å heve et øyebryn eller to, er dette sterke saker. Og hadde det ikke vært så forbannet godt laget, hadde det nok ganske raskt blitt avfeid som søppel. Anbefales på det sterkeste til de med gode nerver og sans for litt annerledes filmer.