Nyheter

Falsk som Vatten

Sverige/1985/Hasse Alfredson/Sverre Anker Ousdal, Malin Ek, Marie Göranson, Örjan Ramberg, Stellan Skarsgård m. fl.

Få andre filmskapere har hatt en sånn spennvidde som det Hasse Alfredson hadde. Mennen var like genial i sine humorsketsjer som i sine prisbelønnede dramaer. Selvsagt måtte han ha dreis på thrillere også. Falsk som Vatten er skrevet, filmet og instruert som om vi har å gjøre med en elev av Chabrol, Argento og Hitchcock, og lener seg tungt på et voksent manus og dyktige skuespillere. Spesielt hyggelig er det for oss nordmenn å se at Ousdal virkelig gnistrer i en av de største rollene. Da forleggeren John Hjortfeldt (Ousdal) innleder et forhold til Clara (Ek), en av firmaets nye poeter, og innstallerer henne i en leilighet han eier, begynner plutselig mørke og truende ting å skje. Som filmskaper brukte Alfredson hele 80-tallet på andre ting enn den komikken han var mest kjent for. Gjerne i samarbeid med Stellan Skarsgård. Falsk som Vatten er den eneste thrilleren han stod bak. Dessverre, for dette er såpass solid at vi kunne ønsket oss mye mer. Regissøren selv spiller en mikrorolle som faren til Clara. Tage Danielson, filmkritiker Nils Petter Sundgren, Suzanne Brøgger og en rekke andre kjendiser spiller seg selv under en fuktig forlagsfest. Og Magnus Uggla er pønkete butikkeier. Byoriginal, sirkusartist og advokat Folke Lindh stjeler mye av showet som tørst og sprø nabo. Manus er til en viss grad basert på en av Alfredsons egne noveller.

Duel to the Death

Hong Kong/1983/Siu-Tung Ching/Norman Chu, Damian Lau, Flora Chong-Leen, Paul Chang Chung, Mang-Ha Cheng m. fl.  

Som vi husker fra mesterverket A Chinese Ghost Story (1987) er Siu-Tung Chings historiefortelling litt på den utradisjonelle siden, selv til Hong Kong-filmer å være. Her i filmdebuten har han verken budsjettet eller (får vi anta) makt nok til å fullt ut kjøre det som skulle bli hans stil. Men han greier likevel å gjøre den enkle historien både små-episk og minneverdig. Det skal holdes en duell mellom en kinesisk (Lau) og en japansk (Chu) martial arts-mester. Men de to utvalgte finner snart ut at det hele bare er en del av en slu plan den japanske shogunen og hans ninjahær har satt ut i livet. Vi har opp igjennom årene blitt vant til at ninjakrigere er relativt lette på foten. Men den akrobatiske farten, og ikke minst evnen til å regrett fly gjennom lufta, som regissør Ching har gitt dem, er noe helt for seg selv. Her går det mildt sagt unna i et djevelsk tempo. Og når ikke disse mesterninjaene er i farta, så går de to hovedpersonene løs på hverandre så lemmer fyker og blodspruten står. Med sine 80 minutter har vi selvsagt ikke tid til det helt store dypdykket i forskjellene mellom japansk og kinesisk martial arts. Og Ching lar det også stå åpent ved at begge krigerne står dødelig skadde igjen på slagmarken når rulleteksten kommer.  

Ninja in the Dragons Den

Hong Kong/1982/Corey Yuen/Hiroyuki Sanada, Conan Lee, Jeong-lee Hwang, Kaname Tsushima, Hiroshi Tanaka m. fl. 

Corey Yuens første regioppdrag er, nærmest som forventet, smekkfullt av alle de ville opptrinnene og spektakulære stuntsene som vi forventer av mannen bak de senere actionfulltrefferne Fong Say Yuk (1993) og Transporter (2002). Dog med et lavere budsjett og enklere spesialeffekter. Actionmessig er den først og fremst et eksempel på hvordan de amerikanske ninjafilmene fra den samme perioden burde sett ut. Superninjaen Genbu (Sanada) reiser til Kina for å hevne seg på krigeren som drepte faren hans. Men drapsmannens nevø, kung fu-mesteren Sun Jing (Lee) har ikke tenkt å tillate at noe skjer med sin familie. Det ville være å ta hardt i hvis man påstår at realismen står i høysetet her. Yuens ninjaer turner rundt oppe under taket, svever rundt som om de var vektløse og gjør seg usynlige med ren og skjær viljestyrke. Men nærkampene foregår med bruk av kastestjerner, sverd og spyd. Og der legges det ikke skjul på at kinesisk kung fu er langt overlegen japanernes ninjitsu. Både Sanada og Lee imponerer med sine ferdigheter, først som motstandere, og senere som et team. Og sluttkampen mot Jeong-lee Hwangs sinnsyke skurk er ikke overraskende et fantastisk skue.