Action

The Long Kiss Goodnight

USA/1996/Renny Harlin/Geena Davis, Samuel Jackson, Graig Bierko, Patrick Malahide, David Morse m. fl.

-It ain't over. You're going to die screaming... and I'm going to watch.

Jeg tror det er riktig å si at Rennie Harlin befant seg på toppen av karrieren, da han og daværende fru Harlin, Geena Davis, bestemte seg for å gjøre en innsats for kvinnelige actionhelter. Bevæpnet med tidenes dyreste manus (Shane Black fikk 3 millioner dollar for det!) og den alltid supercoole Samuel Jackson som sidekick, gikk de to grundig til verks. Og i min bok lyktes de suverent. Bare synd ikke så mange andre var enig i 1996. Etter en bilulykke oppdager lærerinnen Charly Baltimore (Davis) at hun egentlig heter Samantha Caine og er tidligere leiemorder! Sammen med lavpris-detektiven Mitch Henessy (Jackson) legger hun ut på veien for å finne svar på de vanlige spørsmålene; hvem, hva, hvor..? Takket være sine 183 centimeter på strømpelseten, skuespillertalenter og fysiske ferdigheter er Davis en formidabel filmhelt. Og manusforfatter Black har utstyrt både henne og Jackson med mange gode actionscener og mye fin dialog. Legger vi så til en virkelig psykopatisk skurk i Craig Bierko, så er det helt uforståelig at dette ikke ble en suksess. Som vanlig klarer Harlin å finne plass til både finske merkenavn og finsk vodka i filmen. 

Rage and Honor II: Hostile Takeover

Indonesia-USA/1993/Guy Norris/Cynthia Rothrock, Richard Norton, Patrick Muldoon, Frans Tambuan, Ron Vreeken m. fl.

Den tidligere læreren Kris (Rothrock) og eks-politimannen Preston (Richard Norton) befinner seg i film nummer to i Indonesia. Hun er nå CIA-agent og han eier en bar. Og siden USAs etterretningstjeneste er på jakt etter de samme skurkene som prøver å presse lokale serveringssteder for beskyttelsespenger, slår de to seg sammen i et forsøk på å sparke dritten ut av alle lyssky individer i Jakarta. Det er de nemlig veldig gode til. Det å levere replikker og bevege seg uten å følge med i øyekroken hvor regissøren vil at de skal gå, ikke så mye. En av de som får føle parets vrede ser forresten ut som Høggern fra Vazelina. Men jeg tror ikke det er han. Patrick Muldoon, som spiller skurken, var i 20 år å se i såpeserien Days of Our Lives, hvor skuespill, manus og spesialeffekter faktisk er bedre enn her. Men ingen der sparker så bra som Norton og Rothrock, da...

The Real McCoy

USA/1993/Russel Mulcahy/Kim Basinger, Val Kilmer, Terence Stamp, Gailard Sartain, Zach English m. fl.

De store kuppet er alltid spennende materiale for en actionfilm. Og for en musikkvideoekspert som Russel Mulcahy er det en gylden sjanse til å vise at han fortsatt kan skyte flotte bilder og kule vinklinger, syv år etter kultklassikeren Highlander. Til å hjelpe seg har han Kim Basinger i en av sine beste roller noen sinne, Terence Stamp i sedvanlig god skurkeform og en Val Kilmer helt på det jevne. Da mestertyven Karen McCoy (Basinger) kommer ut på prøve etter 6 år, finner hun fort ut at det eneste hun er ønsket til er et nytt kupp. Og da bakmannen Jack Schmidt (Stamp) og hans menn kidnapper sønnen hennes, må hun og småtyven J.T. Barker (Kilmer) klekke ut en snedig plan for å redde dem alle tre. Det er lett å anklage en historie som dette for å stjele fra en rekke andre storheter innen sjangeren. Men kan Tarantino bli hyllet for sine lån, så skal ikke jeg være surmaget og klage på måten regissøren her har sett for seg Desmon Lowdens roman. Men det er klart, den engelske innspillingen Bellman and True (1987), basert på samme bok, er langt hvassere i formen. 

American Samurai

USA/1992/Sam Firstenberg/David Bradley, Mark Dacascos, Valerie Trapp, Max Ryon, John Fujioka m. fl.

Etter å ha vært mer eller mindre eneansvarlig for den amerikanske ninja-bølgen som sveipte over filmmarkedet på 80-tallet, ga regissør Sam Firstenberg seg (kortvarig) i kast med samuraier på begynnelsen av 90-tallet. American Samurai har David Bradley og Mark Dacascos i de største rollene, og er for sverdfilmer det Jean Claude Van Dammes Bloodsport (1988) er for martial arts-arena filmer. To halvbrødre, en god (Bradley) og en ond (Dacascos) slåss om et eller annet og møtes til en siste kamp i sistnevntes sverdturnering. Og det er det. Mye dårlig skuespill og underlig handling. Men mange fine sverdkamper for de av oss som liker sånt.   

Showdown in Little Tokyo

USA/1991/Mark L. Lester/Dolph Lundgren, Brandon Lee, Cary-Hiroyuki Tagawa, Tia Carrere, Toshishiro Obata m. fl.

Det kan høres ut som begynnelsen på en vits, men her har har vi altså en svenske, en kineser og ei jente fra Hawaii i krig med den japanske yakuzaen. Og med 79 minutters spilletid er det også akkurat det de gjør. Ingen tid til uvesentligheter her. Bare sverdkamper, martial arts, skyting og en og annen machovits så langt øyet kan se. Den erfarne politimannen Chris Kenner (Lundgren) har jobbet lenge i Little Tokyo i Los Angeles. Han snakker språket og kjenner sine motstandere godt. Den nye partneren hans, Johnny Murata (Lee) er halvt japansk, men kjenner verken kulturen eller menneskene i bydelen. Heldigvis for Kenner er også han veltrent i martial arts. Det kommer godt med da de setter seg fore å redde nattklubbsangerinnen Minako (Carrere) unna klørne til gangsteren Yoshida (Tagawa). Vår mann Dolph var på dette punktet i karrieren såpass godt etablert som hardtslående actionhelt at han i en alder av 34 kunne spille den "voksne" i denne actionduoen. Brandon Lee viser godt hvorfor de fleste av oss var overbevist om at han kom til å nå langt. Noe han dessverre ikke gjorde.    

Wheels of Terror

USA/1990/Christopher Cain/Joanna Cassidy, Marcie Leeds, Gary Carlos Servantes, Arlen Dean Snyder, Henry Max Kendrick m. fl.

Det har etter hvert blitt såpass mange filmer om kjøretøy som terroriserer befolkningen i små byer i USA, at vi kan kalle det en egen sjanger. Denne TV-filmen fra 1990 har lagt til en ekstra dimensjon; føreren av bilen er en overgriper som kidnapper tenåringsjenter. Vi ser aldri annet enn bilen, men vi har hele tiden denne opplysningen i bakhodet. Og det fungerer overraskende bra. En 1974-modell Dodge Charger, som ikke hadde stukket seg ut nevneverdig ut utseendemessig i en Mad Max-film, kjører rundt i Arizona og kidnapper unge jenter. Da datteren til den lokale skolebusssjåføren (Cassidy) blir tatt, legger morsan seg på hjul i sin (av en eller annen grunn) topptrimmede Chevrolet buss. Og det er faktisk litt av et syn å se den gule kassa foreta de samme manøvrene som Chargeren i toppfart og masse slowmotion. Cassidy er ikke akkurat den som først dukker opp i tankene når noen sier "skolebussjåfør". Og damen stiller også som vanlig opp i høye hæler og bluser og smykker og mye sminke. Men det blir mer en bagatell, for her er det kun bilkjøring det handler om. Rett nok med en god, underliggende skrekkfilm-tone som gjør at dette hever seg over gjennomsnittet.

Narrow Margin
USA/1990/Peter Hyams/Gene Hackman, Anne Archer, James Sikking, JT Walsh, M. Emmet Walsh m. fl.

Før han fikk det for seg at filmene han ble tilbudt var altfor voldelige og til slutt pensjonerte seg, medvirket Gene Hackman i en rekke underholdende thrillere sent i karrieren. Oftest som rettskaffen helt, men alltid med det lille ondskapsfulle glimtet i øyet som gjorde ham mye farligere enn de fleste skuespillere av hans generasjon. I denne nyinnspillingen av The Narrow Margin fra 1953 spiller han en aktor som forsøker å eskortere et vitne (Archer) i en mafiasak trygt fram til rettssalen. Ferden foregår med tog, og ingen jernbaneklisje forblir uprøvd. Stadig bytting av kupeer, henging på utsiden av vognene over dype juv og løping på taket er bare noen av de ingrediensene vi blir servert. Og det funker som bare det. Hackman er i godform og leiemorderne som er på sporet av ham og vitnet er kledelig ekle. Archer bidrar som vanlig ikke med stort, men mafiabossen blir spilt av selveste Harris "Mr Peasley" Yulin og er følgelig verdt å hate. Regissør Hyams serverer som alltid fantastiske bilder og stram redigering.

Lionheart

USA/1990/Sheldon Lettich/Jean Claude Van Damme, Harrison Page, Deborah Rennard, Lisa Pelikan, Brian Thompson m. fl.

I 1990 hadde Van Damme fikset sveisen og fått litt mer handling i filmene sine. Det ender også denne gang i en arena hvor vår mann får masse bank av en enorm biff før han slår grusomt tilbake og vinner både penger, ære og tilskuernes hjerter. Men før vi kommer så langt har vi fått flere eksempler på at den muskuløse belgieren faktisk ønsker å utvikle seg som skuespiller - i tillegg til å være en asskicker i særklasse. Og i et par scener med tårer og tenners gnissel får han også vise at han har et breiere register enn mange av de store gutta. Men det er selvsagt ikke derfor Lionheart får en anbefaling her. Det er action vi vil ha, og action vi får. Da broren hans blir drept av en gjeng dopdealere rømmer Lyon (Van Damme) fra fremmedlegionen for å rydde opp. Og snart innser han at det beste han kan gjøre er å vinne en pen sum penger på gatekamper, og gi brorens kone (Pelikan) og datter et bedre liv. Ved første øyekast ser Lionheart ut som en hevnfilm. Det er det ikke, da brorens mordere blir arrestert med en gang. Deretter kan man lures til å tro at det er en fluktfilm, hvor Lyon hele tiden må komme seg unna soldatene fremmedlegionen sender etter ham. Men heller ikke den tråden fører til noe. Og da sitter vi igjen med det som var Jean Claudes varemerke på denne tiden; arenaslåssing. Men så lenge det er så godt utført som her, så krever vi ikke mer. Og når vi snakker om varemerker, ja, han tar seg tid til å moone oss også denne gang. 

Martial Law

USA/1990/Steve Cohen/Chad McQueen, Cynthia Rothrock, David Carradine, Andy McCutcheon, Philip Tan m. fl.

Det ville være direkte løgn å påstå at Chad McQueen har arvet noe særlig av sin mer berømte fars utstråling og talent. Men han er grei nok. I hvert fall som kompetent martial arts-utøver som kan si replikkene sine noenlunde naturlig. Og med Cynthia "svart-belte-i-alt" Rothrock ved sin side, og en opplagt David Carradine som sadistisk kung fu-skurk, så blir Martial Law svært så underholdende. Politimannen Sean "Martial Law" Thompson (McQueen) og makkeren Billie Blake (Rothrock) forsøker å finne ut hva som skjedde da Seans bror (McCutcheon) ble lurt med på en rekke biltyverier. Men bandelederen (Carradine) har en hel gjeng kompetente karate-dudes i stallen, i tillegg til selv å være i stand til å utføre et dødsslag som dreper folk på flekken. Scenen er satt for en rekke gode martial arts-kamper. Rothrock står egenhendig for fleste høydepunktene i filmen. Og kampen hennes mot verdensmesteren i kickboksing Benny "The Jet" Urquidez hører hjemme på et nivå langt over det Chad opererer på. Men han gjør sin del av arbeidet. Og sluttkampen mot Carradine (og her skal det innrømmes at det er flere stuntmenn synlig involvert) er av godt merke. Som sagt, ingen höjdare, men underholdende.

Death Warrant

USA/1990/Deran Sarafian/Jean-Claude Van Damme, Robert Guillaume, Cynthia Gibb, George Dickerson, Art LaFleur m. fl.

Van dammes første hovedrolle som også inneholder en del lengre dialogscener, legger selvsagt et visst press på stjernen. Men jeg synes han takler det rimelig bra. Selvsagt er det andre, mer erfarne skådiser som drar det tyngste lasset. Men vår mann henger brukbart på. Fengselsfilmer følger jo alltid en viss mal, og det er få overraskelser her. Men vi vil jo helst se Jean-Claude gjøre det han kan best, og regissør Serafian serverer oss det vi vil ha. Om enn ikke i bøtter og spann. Den kanadiske politimannen Louise Burke (Van Damme) blir brukt som spaner i et fengsel som har opplevd en serie drap over en kort periode. Burke og fangeveteranene Hawkins (Guillaume) og Priest (Abdul Salaam El Razzac) finner relativt raskt ut at fengselsledelsen selger kroppsdeler på det svarte markedet. Men vil de få beskjeden fram til myndighetene før psykopaten Christian 'The Sandman' Naylor (Patrick Kilpatrick) dreper dem alle? Jeg har alltid litt problemer med å se Robert "Benson" Guillaume som hardbarket politi eller skurk. Mannen har rett og slett for mye av rollefiguren fra Soap (1977-80) i seg. Men takket være at hovedrolleinnehaveren ikke utstråler noe annet enn velmenende naivisme, så  fungerer han relativt greit som enøyd og sarkastisk morder. Cynthia Gibb på sin side, er så rasende dårlig at jeg ikke helt skjønner hvordan hun kunne være et såpass hett navn på 80-tallet. Gode nevekamper og stunts redder dagen. Som vanlig.

River of Death
USA/1989/Steve Carver/Michael Dudikoff, Robert Vaughn, Donald Pleasence, L. Q. Jones, Herbert Lom m. fl.

Det sier kanskje litt om forfatterens dalende popularitet, at den aller siste Alistar MacLean-filmen som ble laget for kinovisning kom fra Cannon Group. Det betyr ikke at dette er en dårlig action-opplevelse, men det er langt i fra noen klassiker på linje med The Guns of Navarone (1961) og Where Eagles Dare (1968) vi snakker om her. Nazisten Heinrich Spaatz (en såpass neddopet Pleasence at han virker nærmest normal) har viet livet sitt til å finne konsentrasjonsleirlegen Wolfgang Manteuffel (en konstant morgengretten Vaughn) som forrådte ham, og som gjemmer seg et eller annet sted inne i Amazonasjungelen. Til å hjelpe seg har han eventyreren John Hamilton (den atletiske og kjekke, men åpenbart litt desorienterte Dudikoff) og en underlig gruppe mennesker (blant annet L. Q. Jones som ser ut til å virkelig lengte tilbake til Sam Peckinpahs fyll & kaos) som leter etter skatten som skal befinne seg på samme sted som nazidoktoren (ikke spør). Regissør Carver, som 6 år tidligere ga Chuck Norris en formtopp i Lone Wolf McQuade, har åpenbart sett Indiana Jones-filmene et par-tre ganger. Men han bommer uelegant både på tidskoloritten (det skal forestille å være i 1965, men det er absolutt ingenting som tyder på det) og spenningskurven (intetsigende samtaler ved bardisken og kabaretsanger som foregår i det uendelige torpederer tempoet). Det som fungerer er de gamle, vanlige b-film elementene som skyting og slåssing. Samt et og annet godt stunt. Innspillingsstedene i Sør-Afrika er også spennende filmet. Dette passer likevel best til noen øl en sen fredagskveld.

Shoot to Kill
USA/1988/Roger Spottiswoode/Sidney Poitier, Tom Berenger, Clancy Brown, Kirstie Alley, Richard Masur m. fl.

Etter et opphold på hele 11 år vendte Poitier tilbake til filmens verden med denne spenstige actionthrilleren. Motspilleren Tom Berenger var på den tiden inne i en alvorlig formtopp. Og sammen sørget de for at dette ble en stor hit verden over. FBI-agenten Warren Stantin (Poitier) jakter på en nådeløs morder. Da mannen flykter ut i ødemarka for å komme seg til Canada, nærmest tvinger Stantin guiden Jonathan Knox (Berenger) til å hjelpe seg. Shoot to Kill spiller kanskje ørlite for mye på vitser om hjelpeløse byfolk på skogstur. Men den er gjennomført spennende, og actionscenene er godt utført. Stort pluss for å fylle opp birollene med skuespillere som har stått for flere minneverdige skurker opp igjennom tidene, slik at vi ikke gjetter før halvveis hvem Stantin jakter på.

Bloodsport

USA/1988/Newt Arnold/Jean Claude Van Damme, Donald Gibb, Leah Ayres, Bolo Yeung, Forest Whitaker m. fl.

Etter å ha spilt roller med navn som Spectator in First Dance Sequence og Gay Karate Man fikk JCVD sin første skikkelige hovedrolle i 1988. Og nå i ettertid virker rollen som martial arts-utøveren Frank Dux nærmest spesialskrevet for den belgiske kaninen. For selv om skuespillertalentene var så som så på denne tiden, og sveisen hans kun kan kategoriseres som noe midt i mellom mormonerpredikant og programleder på TVNorge, kan ingen nekte for at fysikken og bevegelsene rett og slett var perfekte for denne typen filmer. Og Bloodsport sørget da også for at det kronglete navnet hans nesten over natta ble et slags kvalitetsstempel for actionsultne hjemmekino-fans verden over. Soldaten Frank Dux (Van Damme) tar tjuvperm for å delta i den superhemmelige martial arts-turneringen Kummite i Hong Kong. Og mot alle odds klarer han å komme seg til finalen, og en siste, avgjørende kamp mot den fryktede drapsmannen Chong Li (Yeung). Det blir påstått på rulleteksten at denne filmen er basert på en sann historie. Det er den ikke. Alt den virkelige Dux har skrevet om militærkarrieren, mestertitler og deltakelser i hemmelige turneringer er avslørt som løgn. Det hindrer derimot ikke Jean Claudes hovedrolledebut i å være en feiende flott beinknekkeroppvisning. Motstanderne er som seg hør og bør et stort utvalg muskuløse stuntmenn som skal agere diverse nasjonaliteter med forskjellige kampstiler - alle med det til felles at de relativt lett lar seg slå ut av vår mann Dux. Bolo Yeung, som kan skilte med deltakelse i Bruce Lee's Enter the Dragon, er med sine imponerende muskler og skumle oppsyn det nærmeste vi kommer en skurk i filmen. Og den avsluttende kampen er da også tradisjonen tro den som byr på mest motstand - og slow motion. Og de som lurer på akkurat hvor mange ganger Van Damme utfører sitt glansnummer og går ned/ut i spagaten, så er tallet 7.     

Above the Law
USA/1988/Andrew Davis/Steven Seagal, Pam Grier, Henry Silva, Ron Dean, Sharon Stone m. fl.

Nå når Steven Seagal har blitt mer et begrep enn en skikkelig actionhelt, er det viktig å huske på hvilket friskt pust han var da han først dukket opp. I Above the Law, eller Nico som den het på våre breddegrader, plasserer regissør Davis ham inn i det samme miljøet hvor han forlot Chuck Norris i Code of Silence (1985). Og det fungerer så bra at det er akkurat som om herr Seagal alltid har vært der. For selv om dette er den store mannens første rolle, oppfører han seg som om dette er hans 10. film. Politimannen Nico Toscani (Seagal) og kollegaen Delores Jackson (Grier) kommer på sporet av en gruppe eks-agenter som skal henrette en amerikansk senator. Seagal følger på sett og vis i samme spor som sine martial arts forgjengere. Hovedfokus ligger på nevekamper, biljakter og skyting. Men mannen kunne i tillegg skilte med en pondus og en tilstedeværelse som ikke var mange av de andre rumpesparkerne til del. Det hjalp også betraktelig på at han og Davis hadde et langt mer realistisk syn på samfunnet. Og ikke minst at de befant seg milevis unna den Reagan/Rambo-politikken som hadde ridd sjangeren gjennom hele 80-tallet. Pluss også for at de bruker tidligere politifolk i noen av birollene. Alt i alt en solid thriller, som tilfeldigvis har en debutant i hovedrollen.

Straight to Hell
England/1987/Alex Cox/Sy Richardson, Joe Strummer, Dick Rude, Courtney Love, The Pogues m. fl.

Regissør, skuespiller og manusforfatter Alex Cox var et hett navn på 80-tallet. Men etter stor suksess med Repo Man (1984) og Sid and Nancy (1986) ble filmene hans for anarkistiske og punka for det store publikummet. Hans magnum opus Walker (1987) fikk rett nok gode kritikker, men med Straight to Hell forsvant mannen rett og slett fra radaren. Hvilket er synd, for det er mye å beundre her. Fire håpløse amatører av noen bankranere (Richardson, Strummer, Rude og Love) søker tilflukt i en støvete liten by ute i ødemarka. Men de finner snart ut at de koffeinavhengige (!) bandittene (The Pogues) som herjer området ikke liker fremmede noe særlig. Cox er ekspert på både musikk og spagettiwesterns, så hvorfor ikke blande de to sjangerne? De aller fleste rollene her er besatt av musikere som var på høyden i 1987. De andre av diverse regissør- og skuespillervenner av Cox. Folk som Elvis Costello, Zander Schloss, Edward Tudor-Pole, Dennis Hopper, Jim Jarmusch og Grace Jones stikker alle innom og gjør et eller annet foran kamera. Banden som styrer byen blir som nevnt spilt av The Pogues, som med svært varierende skuespillertalenter gjør det regissøren ber dem om. Men kanskje ikke så mye mer. Det må jo ha vært noen gedigne fester på dette settet når sola gikk ned. Problemet med Straight to Hell er heller ikke skuespillerne, kostymene, historien, regien eller noe av det tekniske. Akilleshælen er rett og slett at humoren er så flummete at den hindrer flyten i filmen. Men bevares, stort bedre vorspielfilm finnes vel knapt. Og soundtracket er det beste som er laget til noen film. I 2010 ga Cox ut en 6 minutter lengre director's cut-versjon kalt Straight to Hell Returns.

No Mercy

USA/1986/Richard Pearce/Richard Gere, Kim Basinger, Jeroen Krabbe, George Dzundza, Gary Basaraba m. fl.

En stund midt på 80-tallet var New Orleans et populært bakteppe for ymse krimhistorier. No Mercy er ikke så opptatt av den lokale kulturen som for eksempel The Big Easy (1987) eller Angel Heart (1987), men den vet ihvertfall å bruke sumpene og skjeggete menn med hagle og udefinerbar fransk aksent for hva det er verdt. Richard Gere spiller Eddie Jillette, en hissig Chicago-politimann hvis partner blir drept av den psykopatiske gangsteren Losado (Krabbe). Etter et mislykket anslag mot Losados favorittbar befinner vår mann seg snart på flukt og lenket til skurkens favorittdame Michel (Basinger). På dette tidspunktet i karrieren var ikke Gere akkurat kjent for actionfilmer. Men skal vi dømme ut ifra innsatsen som hard og uforsonlig spaner ute etter hevn, gikk det en god helt tapt blant alle de romantiske dramaene han pleide å viste rumpa si i. I tillegg sørger regissør Pearce for en fin spenningskurve og mye god hagleaction. Og Krabbe beviser igjen at han var en av de absolutt skumleste nederlenderne man kunne få...når Rutger Hauer var opptatt på annet hold.

Raw Deal

USA/1986/John Irvin/Arnold Schwarzenegger, Kathryn Harrold, Sam Wanamaker, Robert Davi, Paul Shenar m. fl.

-You should not drink and bake!

Mellom Commando (1985) og det store gjennombruddet Predator (1987) stilte Arnold opp for Dino de Laurentis i denne lille thrilleren. Filmen ble ingen stor suksess, men den er interessant fordi den kan skilte med noe sjelden som "skuespilleren" Schwarzenegger. Og den østerrikske eika klarer seg bedre enn forventet. Aksenten er selvsagt helt på jordet, men mimikken og kroppsspråket hjelper ham gjennom de fleste scenene hvor han spiller under cover agent i mafiamiljøet. Den tidligere FBI-agenten Mark Kaminsky (Schwarzenegger) blir brukt som torpedo av politimannen Harry Shannon (Darren McGavin) i et privat felttog mot mafiabossen Luigi Patrovita (Wanamaker). Og Kaminsky er fullt bestemt på å ikke gi seg før hele banden er bak lås og slå - eller døde. Det er ekstremt mye action i Raw Deal. I tillegg til skyting og biljakter får vi også se et utall nevekamper av den typen som gikk ut på dato da alle helter plutselig skulle kunne martial arts. God gammeldags underholdning, med andre ord.

Blue City
USA/1986/Michelle Manning/Judd Nelson, Ally Sheedy, David Caruso, Paul Winfield, Scott Wilson m. fl.

Blue City kom ut akkurat da de som synes Judd Nelson var det beste med The Breakfast Club, begynte å lure på hva brat pack-gjengen skulle gjøre etter alle ungdomskomediene. Denne lille actionfilmen, basert på en roman av Ross MacDonald og produsert av Walter Hill, var ikke alles kopp te. Den ble nominert til hele 5 Golden Raspberry Awards og tjente knapt inn utleggene på kino. Og likevel ER det en kul film. Da Billy Turner (Nelson) ankommer hjembyen etter 5 år finner han ut at faren har blitt drept. I full åpenhet begynner han å rive hjemstedet i filler for å få tak i den skyldige. Skuespillerstilen til Nelson kan minne om den Martin Donovan pleier å bruke i filmene til Hal Hartley. Og hele historien har en slags ironisk distanse til virkeligheten. Kanskje var det det som gjorde folk usikre. Men det ligger en god spenningsroman i bunn her. Og actionscenene er av ypperste klasse. Motorsykkelen Judd kjører, en 1978/79 750cc Triumph Bonneville T140E, er bokstavelig talt den samme sykkelen Richard Gere bruker i An Officer and a Gentleman (1982).

Cobra
USA/1986/George P. Cosmatos/Sylvester Stallone, Brigitte Nielsen, Reni Santoni, Andrew Robinson, Brian Thompson m. fl.

Da Stallone lanserte Cobra på 80-tallet, mellom Rambo II og III, visste vi ikke helt hva vi skulle tro. Selv om filmen ble redigert ned med nesten 40 minutter før utgivelse, og mye av volden tonet kraftig ned, satt vi igjen med en rett-på-video utgivelse som ikke passet helt til en av verdens største stjerner. Tar vi en titt på filmen i dag, så ser vi raskt at mange av de ingrediensene som gjør Expendables 12 og 3 til nostalgiske publikumstreffere er på plass allerede her. De er bare utført av en litt humørløs filmstjerne med verdens største ego. Marion Cobretti (Stallone) og kollegaen Gonzales (Santoni) får i oppdrag å beskytte modellen Ingrid Knudson (Nielsen). Hun kan nemlig identifisere seriemorderen Nightslasher (Thompson) og hans gjeng av psykomordere. Og vitnebeskyttelse Cobra style betyr biljakter, skuddueller og nevekamper til hele banden er tilintetgjort. Den ultimate testen for actionfilmer som dette, er om de hadde fungert med helt andre, ukjente skuespillere i rollene. Og det hadde Cobra. Selv uten datidens største actionstjerne, en modell som aldri kom noen vei og et par av skuespillerne fra Dirty Harry hadde dette vært 87 underholdende minutter.

Runaway Train

USA/1985/Andrey Konchalovskiy/Jon Voight, Eric Roberts, Rebecca De Mornay, John P. Ryan, Kyle T. Heffner m. fl.

Runaway Train kom ut på en tid da Cannon-selskapet for den jevne kinogåer ikke akkurat borget for kvalitet (for oss video-conneseurer var jo selvsagt historien en annen). Ikke så navn som Konchalovskiy og Kurosawa, flere Oscar-nominasjoner eller lovprisingen i europa ut til å imponere, heller. Derfor ble det ikke den helt store kassasuksessen. At den i etterpåklokskapens grelle lys blir sett på som en klassiker er bare rett og rimelig, og kanskje en liten trøst for de involverte. Den voldsdømte Oscar "Manny" Manheim (Voight) og småforbryteren Buck McGeehy (Roberts) flykter fra et høysikkerhetsfengsel midt ute i villmarka. Redde for å bli tatt igjen, border de et vilkårlig tog. Men den sadistiske fengselsdirektøren Ranken (Ryan) skal vise seg å være deres minste problem, da de snart oppdager at toget er uten fører og styring. Både Voight og Roberts må sies å gjøre noen av sine aller beste roller her. Og med en like god Ryan på slep, er det ikke rart at alle andre virker litt slappe i forhold. Manuset er basert på en ide av Akira Kurosawa, i tillegg er det med-skrevet for lerretet av Edward Bunker (han spiller også Mannys beste venn i fengselet), og altså regissert av Konchalovskiy før han gikk på et lite skjær med Tango and Cash (1989). Så man kan trygt si at det er dype saker vi blir servert. Men aldri på en måte som setter actionscenene eller spenningen i ande rekke. Danny Trejo debuterer her i en liten rolle som medfange. Anbefales!

The New Kids

USA/1985/Sean S. Cunningham/Shannon Presby, Lori Loughlin, James Spader, Eric Stoltz,Tom Atkins m. fl.

Til å ha vært produsent på The Last House of the Left (1972) og regissør av den originale Friday the 13th (1980), så er The New Kids overraskende lite blodig og brutal. Særlig når vi tar med i betraktning at den er laget flere år etter den lignende Class of 1984 (1982). Og heldigvis, bør jeg kanskje legge til. Det vi istedet får er en spennende og intens thriller med en veldig enkel historie og velregissert action. Abby (Loughlin) og Loren (Presby) mister foreldrene i en bilulykke og må bo hos slektninger i Florida. Der kommer de fort på kant med en lokal bande, og det hele kulminerer i en intens kamp mellom attraksjonene i famliens tivoli. Loughlin og Presby har kanskje ikke satt igjen de helt store avtrykkene etter seg i filmhistorien. Men de som kjenner sin 80-tallsfilm finner nok en viss glede i å se purunge (og fryktelig tynne) utgaver av James Spader og Eric Stoltz som henholdsvis psykopatisk skurk og nerdete kjæreste. Eldre travere som Tom Atkins og Eddie Jones sørger for litt tyngde i de kjedelige scenene mellom all løpingen, slåssingen og skytingen.  

Parole de Flic

Frankrike/1985/Jose Pinheiro/Alain Delon, Jacques Perrin, Fiona Gelin, Eva Darlan, Jean-François Stévenin m. fl.

Jeg har alltid vært svak for franske filmer. Alle typer fransk film egentlig. Men spesielt fransk krim. Helt fra 50-tallet og fram til i dag har de hatt en helt egen stil på action- og spenningsfilmer. Og i mange av de årene var det storhetene Jean Paul Belmondo og Alain Delon som sto i frontlinjen. I denne intense thrilleren viser Delon at han han i en alder av 50 er en fransk versjon av Charles Bronson som fortsatt kan gjøre sine egne stunts og banke opp slyngler i 20-årene og forføre kvinner halvparten så gamle som ham. Da den pensjonerte politimannen Daniel Pratts (Delon) datter blir skutt av en vigilantegjeng som herjer i Paris' forsteder, pakker han sammen sakene sine og vender hjem. Og siden Delon er en gammel venn og to ganger samarbeidspartner av tidligere nevnte Bronson (Farewell Friend, 1968 og Red Sun 1971) er det først han gjør å kjøpe en koffert full av våpen. Det er vanskelig å få tak i en tekstet, usensurert utgave av Parole de Flic nå for tiden. Men det er absolutt verdt det, for dette er action av den typen som ikke er mulig å lage om du ikke har en stor stjerne som er villig - og får lov - til å gjøre sine egne halsbrekkende stunts. Og den typen er jeg redd gikk ut på dato med akkurat Delon og Belmondo. 

Savage Streets

USA/1984/Danny Steinmann/Linda Blair, John Vernon, Robert Dryer, Johnny Venocur, Sal Landi m. fl.

The Excorsist (1973) gjorde Linda Blair til en kjent navn verden over. Men utover å kunne spy ertesuppe og vri hodet 180 grader rundt strakk ikke talentet til mer enn en gjennomsnittlig c-filmkarriere. Her i 1984, i en alder  av 25 år, gir hun seg i kast med hevner-sjangeren som for alvor ble populær etter suksessen til Death Wish 2 (1982). Linda spiller Brenda, lederen av en jentegjeng som ryker i tottene på en bande med dopselgere. Etter at en av jentene blir drept og Brendas døvstumme søster blir voldtatt og mishandlet, sverger hun hevn. Som sedvanlig i hevnfilm-sjangeren bruker regissør Steinmann uforholdsmessig mye mer tid på oppbyggingen enn selve hevnen. Og siden han har en fortid innen "voksenfilm" får vi dessverre endel lurvete blanding av sex og vold. Men bevares, når Brenda endelig finner fram armbrøstet, og av alle ting en bjørnefelle, blir det såpass fart i sakene at vi glemmer innsigelsene vi hadde i første halvdel av filmen. Gutta får som de har fortjent. Tidligere karakterskuespiller og skurkespesialist John Vernon stikker innom i noen korte sekvenser som sint rektor. Om han er sint fordi karrieren har gått såpass i dass at han må lire av seg imbesile replikker som "go fuck an iceberg" aner jeg ingenting om.

The Manhunt

Italia/1984/Fabrizio De Angelis/John Ethan Wayne, Henry Silva, Bo Svenson, Ernest Borgnine, Raimund Harmstorf m. fl.

Det er vanskelig å anmelde The Manhunt, uten å starte med en advarsel om at dette ikke på noen måte er en bra film. Regissør De Angelis har skrudd sammen 90 minutter med tidtrøyte som helt ærlig mangler alt - bortsett ifra skuespillertalent og bilaction. Silva, Borgnine, Svenson og Harmstorf har enten blitt betalt svært godt, eller så har de sett fram til å nyte Arizonas sol og italiensk catering i noen uker. Men de gjør jobben sin så godt som vi kan forvente. Da er det verre med John Waynes sønn, John Ethan. Men hovedrolleinnehavere i c-action som dette trenger sjelden å kunne mer enn å bevege seg fort, så vi gir ham fripass. Og gleder oss stort over fine locations, litt skyting og utallige fete blikræsj - ofte i slowmotion. En navnløs fremmed (Wayne) blir frastjålet 2 hester av rancheieren Ben Robeson (Borgnine). Etter å forsøkt å ta dem tilbake, blir han fengslet og plaget av den sadistiske fengselsdirektøren (Silva) og hans menn (Harmstorf m. fl.). Den eneste utveien er å rømme og kjøre fort til alt går over. Bilene i De Angelis' verden ser ut til å være fylt med 40-50 liter ekstra bensin, skal vi dømme ut ifra flammehavet de forårsaker ved påkjørsel. Men det ser jo ganske kult ut, da. Ellers er det verdt å nevne at alle som har sett denne filmen skjønner hvorfor The Dukes sønn aldri ble det helt store skuespillernavnet i løpet av sin 30 år lange karriere.  

Firecracker
USA/1981/Cirio H. Santiago/Jillian Kesner, Darby Hinton, Rey Malonzo, Ken Metcalfe, Peter Cooper m. fl.

Etter litt nettsurfing helt på måfå fant jeg denne lille actionrariteten. Og det er egentlig ikke så mye å si om Firecracker, annet enn at den er forbannet underholdende i de 77 minuttene det varer. Karatainstruktøren Susan Carter (Kesner) er på Fillipinene for å etterforske søsterens forsvinning. Der havner hun etter bokstavelig talt et par minutter i klinsj med et narkokartell som også driver med ulovlige karatekamper, som selvsagt varer til den ene parten er død. Det er i det hele tatt imponerende mange kamper i denne filmen. Og tatt i betraktning av at alt er utført uten særlig avanserte spesialeffekter, så er det et godt stykke arbeid regissør Santiago har levert fra seg. Så får vi heller se bort i fra at estetikken noen ganger beveger seg farlig nær mykpornoens verden, med en toppløs Kesner i både karatekamp og sengelek. Og de ekstremt gørrete og blodige voldsscenene er mest egnet til å fremkalle latteren hos den mer verdensvante tilskueren.   

Ruckus

USA/1980/Max Kleven/Dirk Benedict, Linda Blair, Ben Johnson, Richard Farnsworth, Matt Clark m. fl.

Filmrettighetene til David Morrells roman First Blood (1972) befant seg hos Columbia og Warner Bros i hele ti år før Sylvester Stallone bestemte seg for å filme den. Dette hindret likevel ikke Max Kleven i å bruke store porsjoner av historien når han skrev og regisserte Ruckus. Kleven har en mer feelgood og komisk tilnærming til materalet, men den første halvdelen av filmen er såpass lik at det skapte litt hodebry for dem som leide denne på video etter å ha fått med seg Rambo/Stallones eskapader. Da Kyle Hanson (Benedict), en psykisk nedbrutt veteran fra vietnamkrigen, dukker opp i en liten by i California havner han i bråk med de lokale hillbilliene. Og de skjønner temmelig raskt at Hanson er en mann de ikke bør yppe seg mot. Ruckus er som sagt en langt mer godmodig historie enn originalen, og tilføringen av en lokal kvegbaron (Johnson), hans svigerdatter (Blair) og en sympatisk sheriff (Farnsworth) som alle prøver å hjelpe Hanson til et bedre liv, gjør den godt. Og helt uten at det tar bort noe som helst fra actionsiden. Som i tidstypisk ånd består av mye, og god, bil-, motorsykkel- og båtkjøring til rask banjomusikk. Ikke ulikt det vi ville funnet i en Burt Reynolds-film fra den samme perioden. Benedict, da kjent fra Battlestar Galactica, og Linda "Exorsisten" Blair er et fint par, selv om det nok er westernveteranene Johnson, Farnsworth og Clark som gir filmen et snev av klasse. Kleven ville opprinnelig ha Tom Selleck i rollen som Hanson, men fant ut at han var for "stor".

The Warriors - Director's Cut
USA/1979/Walter Hill, James Remar, Deborah Van Valkenburgh, David Patrick Kelly, Dorsey Wright m. fl.

Jeg går alltid til director's cut-utgaver av filmer som i utgangspunktet er perfekte, med en viss skepsis. Vanligvis legger de bare til noen bortklipte scener og satser på at fansen vil punge ut en gang til. I dette tilfellet har Walter Hill nøyd seg med 76 nye sekunder - og de er alle rent kosmetiske. Hvilket betyr at denne versjonen av The Warriors er akkurat like god som den forrige. Cyrus (Roger Hill), lederen for New Yorks største gjeng, ønsker å forene alle bandene, men blir skutt midt under et stormøte. The Warriors (Beck, Remar, Wright m. fl.) fra Coney Island får feilaktig skylden og snart blir de jaktet på av alle som var tilstede under samlingen. Det skal bli en lang og voldsom natt før de er tilbake i sitt eget nabolag igjen. Walter Hill var en stigende stjerne på slutten av 70-tallet, og dette intense dramaet bare befestet hans posisjon som en av de aller beste innen actionsjangeren. Både megasuksessen 48 hrs. (1982) og sjangerleken Streets of Fire (1984) står i gjeld til denne, både handlings- og stilmessig.

Gold of the Amazon Women

USA/1979/Mark L. Lester/Bo Svenson, Donald Pleasence, Anita Ekberg, Richard Romanus, Bob Minor m. fl. 

Noen ganger er vi bare nødt til å lene oss tilbake og godta at det som vises på TV-skjermen er et produkt som noen har laget for å underholde oss. Så får filmskapere som Mark L. Lester (som 6 år senere sto bak Arnold-klassikeren Commando) heller akseptere at vi ler på feil steder og liker det vi ser av helt andre grunner enn det han så for seg. På papiret er dette klassisk materiale; eventyreren Tom Jensen (den svenske kjempen Bosse Svenson) drar inn i jungelen for å finne gullbyen El Dorado. I hælene har han narkobaronen Clarence Blasko (Pleasence i verre psykoform enn vanlig!) og hans to hotpants-kledde livvakter. Heldigvis skjønner amazonene fra filmtittelen hvem av de to de kan stole på og stiller seg på vår manns side da de onde hodekrymperne angriper. I andre hender kunne dette vært klassisk exploitation. Men i og med at vi snakker om en TV-film fra slutten av 70-tallet, er det mest oppsiktsvekkende ved hele greia hvor tamt og familievennlig det er. Vi fornemmer hvor grisete produsentene har tenkt, men her finnes ingen nakenhet, blod eller grovt språk. Det vi derimot blir servert, og som ihvertfall fikk meg til å se alle 90 minuttene, er en helt som underspiller såpass heftig at han virker tungt medisinert, en skurk som er like skummel som Dynamitt-Harry og en bande amazonekrigere som åpenbart aldri har skutt en pil eller kastet et spyd i hele sitt liv - og som av uforklarlige grunner visstnok har krepptang og sminkebord der ute i jungelen. Legg så til at filmen ser ut til å ha blitt filmet i en bypark, at vanlige revolvere har 15 skudd og at ingen av statistene hører hjemme i den verdensdelen vi skal befinne oss i (filmen er spilt inn på Trinidad), så snakker vi klassiker. Anita Ekberg, stakkar, ser virkelig ut til å mistrives i rollen som amazone-dronning. Men om det er til noen trøst, så er dette langt i fra den verste filmen hun var med i på 70-tallet. Scenen hvor Bosse blir angrepet av en gummislange og oppfører seg som om dette er nifst spennende, er noe av det beste jeg har sett!

Jaguar Lives!

USA/1979/Ernest Pintoff/Joe Lewis, Christopher Lee, Barbara Bach, Donald Pleasence, John Huston m. fl.

Det første spørsmålet man stiller seg etter å ha sett Jaguar Lives! er; Hvordan i all verden fikk de så mange kjente skuespillere til å stille opp i denne lille b-filmen? Her blir vi servert hele 4 James Bond-skurker, en av verdens mest kjente regissører og en som har jobbet med både John Ford og Sergio Leone. Det andre spørsmålet man stiller seg er; Hvem pokker er denne Joe Lewis, som blir beæret med en slik storslagen skuespillerdebut? Vel, svaret på det første spørsmålet vet bare stjernene selv. Men det ser ikke ut til at de var på settet i mer enn 30 minutter hver seg, så jeg gjetter på at det var lettjente penger. Det andre spørsmålet er litt enklere å svare på. Lewis var på dette tidspunktet nyslått verdensmester i karate, etter å ha slått Chuck Norris, og den siste i en lang rekke av martial arts-stjerner som ville prøve seg som filmhelt. Og skal vi dømme ut i fra innsatsen her, så kunne dette ha blitt en lovende karriere. Men det ble det altså ikke. Agenten Jonathan Cross (Lewis) blir forrådt og skutt av sin kollega Bret Barrett (Anthony de Longis). Da han har kommet til hektene igjen, blir han sendt verden rundt av oppdragsgiverne sine for å ta knekken på et narkotikakartell. På sin vei treffer han en rekke kjente ansikter, som alle forteller ham akkurat nok til at han vet hvor han skal reise neste gang. Det gjøres et relativt stort nummer ut av avsløringen av skurken mot slutten av Jaguar Lives! Men i og med at de Longis har svart belte i karate, og forsvinner ut av filmen etter bare noen minutter, så behøver man ikke være rakettkirurg for å forstå hvem Cross skal kjempe mot i finalen. James Bond og til en viss grad Bruce Lees Enter the Dragon (1973) er åpenbare inspirasjonskilder for regissør Pintoff, og det er denne eksotiske globetrotterholdningen som sørger for å heve filmen over et par hakk over konkurrentene - selv om det for det meste er forskjellige steder i Spania vår mann besøker. En og annen helt grei biljakt, og mange godt koreograferte slåsskamper, gjør også at vi sitter igjen med en god følelse når det hele er over.

The First Great Train Robbery
England/1978/Michael Crichton/Sean Connery, Donald Sutherland, Lesley-Anne Down, Alan Webb, Malcolm Terris m. fl.

Som de fleste filmer basert på sanne historier, tøyer også The First Great Train Robbery sannheten en smule for å få alt til å henge sammen. Men selv uten disse små visuelle detaljene er det en utrolig historie regissør og manusforfatter (basert på hans egen bok, no less) Crichton serverer oss. Vaneforbryterne Edward Pierce (Connery) og Robert Agar (Sutherland) planlegger historiens første togrøveri. Men før de kan legge vantene på de 25 000 pundene i gull, er det mange detaljer som må ordnes først. Det er et imponerende stykke arbeid som er lagt ned i tidskoloritten i denne filmen. Dette er virkelig Sherlock Holmes og Jack the Rippers London. Og i dette miljøet velger altså Crichton å legge en topp moderne kupphistorie. Connery er i uvanlig godt humør her, og gjør i tillegg en rekke halsbrekkende stunts. Sutherland er...vel, Sutherland. God som alltid. Og Down gjør kanskje sin beste filminnsats noen sinne. En underholdende historieleksjon.

The Driver
USA/1978/Walter Hill/Ryan O'Neal, Bruce Dern, Isabelle Adjani, Ronee Blakley, Matt Clark m. fl.

I Walter Hills andre film som regissør tar han det hele ned på grunnplanet. Ingen av figurene har navn (de heter bare Sjåføren, Purken osv) og handlingen er temmelig rett fram. Hovedvekten er lagt på biljakter. Og det meste som skjer i mellom er der for å lede fram til neste gang Sjåføren setter seg bak rattet i en bil. Purken (Dern) er besatt av å fange Sjåføren (O'Neal), og går ikke av veien for å arrangere et bankran for å få det til. Sjåføren vet om planene, men tar likevel jobben. Enkelt og greit. Som forventet var Steve McQueen innom dette prosjektet på et tidspunkt. Og selv om det hadde passet ham perfekt, er jeg glad Hill satset på O'Neal. Mannen er komplett mimikkløs, og relativt daff i bevegelsene, men med den rette regissøren kan han bli utrolig morsom (What's Up, Doc?, 1972), veldig god (Barry Lyndon, 1975) eller en brukbar actionhelt, som her. Takk Peter Bogdanovich, Stanley Kubrick og Walter Hill.

Walking Tall: Final Chapter 

USA/1977/Jack Starrett/Bo Svenson, Lurene Tuttle, Forrest Tucker, Leif Garrett, Dawn Lyn m. fl.

Den tredje og siste bolken om Buford Pusser er virkelig en blandet opplevelse. Halvparten av filmen er viet sheriffens jakt på John Witter (Logan Ramsey), den ansvarlige for det meste av mafiavirksomheten i McNairy County og mannen som beordret attentatet som tok livet av Pussers kone. I virkeligheten ble ingen straffet for drapet, men her har filmmakerne lagt til en scene hvor mafiaen bestemmer seg for å rydde Witter av veien. Slik at vi i publikum skal føle oss vel etterpå, antar jeg. Spesielt når filmen kommer med påstanden om at bilulykken som drepte Pusser var bestilt av Witter. Den andre delen av filmen forsøker å være en ren biografi som beskriver hvordan Pusser tapte sheriff-valget, slet med hverdagen uten jobb og til slutt ble kontaktet av selskapet som ønsket å lage en film basert på hans liv. Det resulterer i noen artige scener hvor Svenson ser på opptak av scener hvor Joe Don Baker spiller ham. Men denne delen av The Final Chapter: Walking Tall er utført som en melodramatisk, TV-film med mye overspill og lite eller ingen spenning. Ikke akkurat en verdig avslutning på en lovende start og fortsettelse. Kudos til Lurene Tuttle (mor Pusser), Dawn Lyn (Pussers datter), Leif Garrett (Pussers sønn), Logan Ramsey (John Witter) og Bruce Glover (sheriffassistent Grady) som spilte de samme rollene i alle tre filmene. Her i siste akt er Noah Beery jr. erstattet av Forrest Tucker som Pussers far. Noen av actionscenene i første halvdel av filmen kan minne litt om det Burt Reynolds holdt på med på begynnelsen av 70-tallet, og viser hva for et potensiale som lå i figuren Pusser. Synd regissør Starrett ikke klarer å holde tunga rett i munnen.    

Slap Shot

USA/1977/George Roy Hill/Paul Newman, Michael Ontkean, Jennifer Warren, Linday Crouse, Strother Martin m. fl.

Selv vi sports-ateister har sett en og annen idrettsfilm opp igjennom. Og i de aller fleste tilfellene er det en blandet fornøyelse å se den gamle historien om hvordan en underdog kjemper seg fram til ære og berømmelse. Godt da at vi har muligheten til å hente fram Gudfaren over alle sportsfilmer en gang i blant. Slap Shot er etter eget utsagn Paul Newmans favoritt blant sine egne produksjoner. Og det er lett å skjønne hvorfor. Etter å ha scoret to kjempesuksesser sammen med Hill i Butch Cassidy and the Sundance Kid (1969) og The Sting (1973) hjelper Newman her til med på å lage en ishockey-film som ikke bare er en genistrek på egenhånd, men som er så definitiv at ALT laget etterpå virker som etterligninger. Reggie Dunlop (Newman) er spillende trener for Charlestown Chiefs,  et amatørlag fra rustbeltet i USA. De har ikke vunnet noe på lenge og publikum svikter. Men hellet deres ser ut til å snu, da de ansetter de tre Hanson-brødrene (Jeff Carlson, Steve Carlson og Jack Hanson) og begynner å spille en mer hardtslående hockey. Men kan de komme fra det med selvfølelsen i behold? Paul Newman er 52 år gammel her, men viser at han fortsatt er en av de aller største. Både fysisk og som skuespillerlegende. Mange av spillerne i denne filmen var ishockespillere av en viss status, og mange av dem valgte å vende tilbake til sporten framfor å bli skuespillere. Det er derfor enda mer imponerende hvor proff stjernen her virker på isen. Anbefales!

Speedtrap

USA/1977/Earl Bellamy/Joe Don Baker, Tyna Daly, Richard Jaeckel, Robert Loggia, Lana Wood m. fl.

Inspirasjon kan komme fra så mangt, og det ville overraske meg mye om ikke Nicolas Winding Refn eller manusforfatteren hans Hossein Amini tok en aldri så liten titt på denne filmen før de gikk i gang med Drive (2011). Det er ihvertfall mange likheter. Bortsett ifra at Refns film ikke er i nærheten av å være så fartsfylt som Speedtrap. En energisk biltyv herjer i Phoenix. Og siden politiet ikke ser ut til å makte å fakke ham, kobler forsikringsselskapene inn Pete Novick (Baker). Bak rattet i sin 1971-72 Dodge Charger vil han i hvert fall ikke bli frakjørt av slyngelen. Handlingen i Speedtrap er ikke av de mest avanserte. Men med en såpass bra rolleliste og mer enn kompetent bilaction, skal det mye til for ikke å underholde. Joe Don Baker og Tyne Daly har fin kjemi (hvem har ikke den damen det med?), og både Richard Jaeckel og Robert Loggia gjør bra ifra seg som henholdsvis mekanikergeni og kolerisk gangster. Mange fine biljakter og spektakulære krasj.   

Cannonball

USA/1976/Paul Bartel/David Carradine, Veronica Hamel, Robert Carrradine, Bill McKinney, Paul Bartel m. fl.

Paul Bartels første film etter den notorisk svarte Death Race 2000 er en mer mainstream affære. Men den som venter seg en historie a la Burt Reynolds morsomme bilrace tvers over USA, vil nok bli skuffet. Denne lavbudsjett-bilfilmen har litt humor her og der, men den er beksvart. Og avslutningen er heller blodige saker. Coy "Cannonball" Buckman setter alt inn på å vinne det årlige, hemmelige kyst til kyst-racet, men det han ikke vet er at hans egen bror er villig til å ty til skitne triks for å vinne tilbake alle pengene han har satset. Dette er som sagt ikke en komedie, men at Hal Needham og Burt Reynolds fikk inspirasjonen til å lage den mer berømte utgaven 5 år senere, er hevet over enhver tvil. David Carradine, som allerede var et kjent ansikt fra TV og flere storfilmer, virker faktisk veldig komfortabel i små, uavhengige filmer som dette. Og i flere scener får han også vist fram karatekunnskapene sine, noe han sjelden gjorde utenfor serien Kung Fu (1972-75). Se opp for Martin Scorsese og Sylvester Stallone som gangstere i en kort scene.   

Killer Force

Irland-Sveits-USA/1976/Val Guest/Peter Fonda, Telly Savalas, Hugh O'Brian, Christopher Lee, O. J. Simpson m. fl.

Med tre Bond-skurker, en easy rider og selveste Wyatt Earp på rollelista, måtte det jo bli brukbar action ut av det. Legg så til slengbukser, discomusikk, Jon Skolmen-barter og apartheid-locations, så sitter vi igjen med noe som på godt og vondt nærmest er en tidskapsel fra 70-tallet. Et team med leiesoldater (O'Brian, Lee, Simpson m. fl.), ledet av sikkerhetsbetjenten Mike Bradley (Fonda), har planer om å robbe hvelvet i en sør-afrikansk diamantgruve. Men Bradleys tidligere sjef, Harry Webb (Savalas), er på sporet av dem. Og Webb har ikke tenkt å la noen slippe unna i live. Telly "Blofeld" Savalas er et kapittel for seg i serien om usannsynlige filmhelter. En fan vil nok si at han hadde den samme utstrålingen og autoriteten som Bronson og Marvin. Og det kan jeg til en viss grad være enig i. Men da vil jeg legge til at Telly var best når han fikk gå i fancy dresser med gigantiske snipper og store Elvis-solbriller, ikke løpende rundt og gjøre fysiske ting med våpen i hendene. Her får han lov til nettopp det - selv om det er 40 varmegrader - og det fungerer utmerket. Interessant nok gjelder det motsatte for Christopher "Scaramanga" Lee. Til en forandring slipper han unna smokingen og får være fysisk og mer hands on i rollen som leiesoldat med sans for kniver. Peter Fonda på sin side er en helt grei actionhelt, uten å stikke seg ut verken den ene eller andre veien. Men Maud "Octopussy" Adams stakkars, kommer ikke godt ut av rollen som Bradleys modellkjæreste. Godt at ettermælet hennes vil bli målt mot sine to skurkeroller i Bond-universet, og ikke Killer Force. O'Brian er som vanlig så ubehagelig at man begynner å lure på hvorfor TV-publikummet godtok ham som Wyatt Earp i hele 6 sesonger. Killer Force, eller The Diamond Mercenaries som den også går under, er nok best for dem som vil se Savalas i noe annet enn Kojak

Walking Tall Part II

USA/1975/Earl Bellamy/Bo Svenson, Luke Askew, John Chandler, Bruce Glover, Robert DoQui m. fl.

Siden starten i 1973 har i alt 6 skuespillere spilt i historier basert på livet til Buford Pusser. Men til tross for at Joe Don Baker var først, og det faktum at det er umulig å ikke like Dwayne "The Rock" Johnson, så holder jeg personlig en knapp på Bo Svenson som den legendariske sheriffen fra Tennesse. Walking Tall Part II er ihvertfall en mer tilfredsstillende filmopplevelse enn mange av de andre versjonene. Om det skyldes at Bufords far, Carl Pusser, var rådgiver under innspillingen eller at regissør Bellamy er flinkere til å styre unna den verste sentimentaliteten, spiller ikke egentlig noen rolle. Svenson er en langt mer sympatisk, og mer handlekraftig, filmhelt. Og filmen har actionscener nok til å fylle to vanlige langfilmer. Sheriff Pusser (Svenson) er ute av sykehuset etter drapsforsøket i film nummer 1, og nå har han ett mål; få tak i de som drepte kona hans. De lokale representantene for Dixie-mafiaen, Pinky Dobson (Askew) og Ray Henry (Chandler) står høyt på lista hans. Men for å få noe håndfast på dem, må han først få has på racerkjøreren Stud Pardee (Richard Jaeckel) som smugler hjemmebrent i sin topptrimmede Pontiac Firebird. Bellamy har tonet ned de blodige skyteepisodene fra film nummer 1, men byr likevel på en hel drøss realistiske bil-, skyte- og slåsscener. Og alt er spilt inn på location i et høstlig Tennessee. Svenson fulgte opp med hovedrollen i film nummer 3, samt en kortlivet TV-serie om Pusser i 1981.

Revolver
Italia/1973/Sergio Sollima/Oliver Reed, Fabio Testi, Paola Pitagora, Agostina Belli, Frederic de Pasquale m. fl.

Denne italienske thrilleren, forøvrig den først av 5 filmer opp igjennom historien som har tittelen Revolver, kom i en periode hvor Oliver Reed var alt annet enn enkel å jobbe med. Ikke at det synes nevneverdig på lerretet, men fyll og bråk gjorde visstnok innspillingen til et lite helvete for både regissør Solima og medspiller Testi. Såpass ille var det, at crewet var fast bestemt på "ta" Reed når de var ferdige. Da fengselsdirektør Vito Ciprianis (Reed) kone blir kidnappet og forsøkt byttet mot fangen Milo Ruiz (Testi), slår den tidligere politimannen hardt tilbake. Og det tar ikke lang tid før Cipriano og Ruiz finner ut at de har felles interesser. Italiensk krim fra 70-tallet var aldri utpreget lystig. Og denne er intet unntak. Ikke så hypervoldelig som mange av de andre, men med en nihilisme som kan virke depressiv på de fleste. Men Reed og Testi utgjør et bra par, og actionscenene er gode. Pluss også for gode locations i Italia og Frankrike, og fin musikk av Ennio Morricone.

Scorpio

USA/1973/Michael Winner/Burt Lancaster, Alain Delon, Paul Scofield, John Colicos, Gayle Hunnicutt m. fl.

Mellom Bronson-bautaene The Mechanic (1972) og The Stone Killer (1973) styrte Winner settet på denne friske spionthrilleren. Scorpio har alt vi forventer av en film innen sjangeren; dobbeltagenter, forkledninger, bestillingsdrap og hemmelige møter med kommunister i Wiens bakgater. I tillegg til den kontante actionformen vi er vant til å se i Winners filmer med tidligere nevnte furete amerikaner. Den aldrende agenten Cross (Lancaster) ønskes ryddet av veien av toppledelsen i CIA. Og hva er vel da mer naturlig enn å sende Cross' lærling Jean "Scorpio" Laurier etter ham? Men det er ikke alt mentoren har lært videre til sin protesje. Lancaster var fortsatt i relativt god form på dette tidspunktet, og gjør alle sine egne stunts. Noe som selvsagt bidrar til å gi actionscenene en ekstra dimensjon. Dynamikken i Scorpio minner litt om en forlenget versjon av den i Winners The Mechanic, hvor læremester settes opp mot læregutt. Noe som til tider gjør det vanskelig å bestemme hvem vi heier på av Cross og Laurier. Dette gjøres ikke enklere i og med at Delon har tatt med seg sin mest karismatiske filmpersonlighet på settet. Ikke et vondt ord om Lancaster, men om det er noen rolle vi skulle ønske å ha sett Charles Bronson i, så er det nettopp Cross. For dem med interesse for politikk, så kan en fyllediskusjon mellom Cross og hans gamle venn Zharkov (Scofield) i en dekkleilighet i Wien, om hvorvidt det går an å være kommunist og i opposisjon til Stalin, være av interesse. Vi får ihvertfall følelsen av at Lancaster har tenkt mye på dette privat. 

Shaft in Africa

USA/1973/John Guillermin/Richard Roundtree, Frank Finlay, Vonetta McGee, Neda Arneric, Debede Eshetu m. fl.

-THE Brother Man in the Motherland. Shaft is stickin' it...all the way.

Selv om han i en scene benekter at han er James Bond, er det vel egentlig det John Shaft har blitt i den tredje og siste filmen. Privatdetektiven som påstår at han ikke kan bevege seg ut av New York og ikke visste forskjellen på ain't og isn't før han var 21 år, beveger seg nå som en verdensvant globetrotter mellom USA, Etiopia, Eritrea og Frankrike. Litt spesialutstyr har han også fått utdelt. Shaft (Roundtree) blir betalt 25 000 dollar av en Etiopisk politiker for å knuse en slavering som herjer i landet. Et livsfarlig oppdrag som ikke blir gjort lettere av at bandittene vet at han kommer. Shaft in Africa er skrevet av Sterling Siliphant og regissert av John Guillermin, og litt uvanlig for en tredje film i en serie har de gått for mer vold, mer sex og mer politikk. Og det kler den. Roundtree har virkelig rollen inne nå og det hadde ikke vært av veien med flere eventyr med den kuleste kisen i Harlem.

Dillinger
USA/1973/John Milius/Warren Oates, Ben Johnson, Harry Dean Stanton, Geoffrey Lewis, Michelle Phillips m. fl.

John Milius er ikke en mann som legger papir i mellom, uansett hvilket emne han tar for seg. Det kan slå både positivt (Conan, 1982) og negativt ut (Red Dawn, 1984). Her i debuten er det actionregissøren Milius vi møter. Og selv om budsjettet ikke er all verdens, er skuespillerinnsatsene og skytescenene av høy kvalitet. FBI-agent Melvin Purvis (Johnson) har i oppdrag å stoppe bankranerne John Dillinger (Oates), Pretty Boy Floyd (Steve Kanaly) og Baby Face Nelson (Richard Dreyfuss) koste hva det koste vil. Men ingen i den beryktede banden har tenkt å gi seg uten kamp. Milius' manus følger mer eller mindre den sanne historien om den beryktede bankrøverens vekst og fall. Men den beste grunnen for å se Dillinger er likevel de mange og velkoreograferte skuddvekslingene. I tillegg til nok et mestermøte mellom de to gigantene Warren Oates og Ben Johnson, selvsagt.    

Hell Up in Harlem
USA/1973/Larry Cohen/Fred Williamson, Julius Harris, Gloria Hendry, Margaret Avery, D'Urville Martin m. fl.

Oppfølgeren til Black Caesar (1973) er et elendig spilt og horribelt redigert lite venstrehåndsarbeid, utgitt kun for å cashe inn på suksessen til originalen. Men det den mangler av kvalitet tar den igjen så det holder i kvantitet. For den som bryr seg om sånt, så handler det altså fortsatt om gangstersjefen Tommy Gibbs (Williamson) og hans hardtslående far (Harris). Denne gang er de ikke alltid på samme side. Men enten det er hverandre, korrupte politifolk eller rivaliserende bander de sloss mot, kan vi være sikre på at de lar nevene og det utømmelige våpenarsenalet de besitter, snakke for dem. Williamson og Cohen hadde visstnok ikke tid til å filme annet enn i helgene - og øyensynlig enda dårligere tid til å klippe alt sammen - og etterlot seg en salig røre. Og det er vel egentlig så dårlig at det blir morsomt. Men flere av de lange og blodige actionscenene holder mål. Og noen ganger kan det være nok.

Walking Tall

USA/1973/Phil Karlson/Joe Don Baker, Elizabeth Hartman, Leif Garrett, Dawn Lyn, Noah Beery jr. m. fl.

Buford Pusser (1937-1974) var sheriff i McNairy County, Tennessee mellom 1964 og 1970. Han forsøkte å stoppe gambling, prostitusjon og salg av hjemmebrent i hjemfylket, og var kjent for å drive regelrett krig mot Dixie- og State Line-mafiaen. Pusser overlevde syv knivstikkinger og åtte skuddskader. I denne første filmen fungerte mannen selv som rådgiver på settet - uten at vi skal ta alt som hender for god fisk av den grunn. Actionscenene er av godt, blodig 70-tallsmerke, og filmen er både spennende og velspilt. Regissør Karlson overdriver familieidyllen en smule innimellom slagene, men Baker er en såpass utypisk helt at det ikke blir helt Huset på prærien ut av det hele. Det ble laget to oppfølgere, da med Bo Svenson som Pusser. Det var opprinnelig ment at Buford selv skulle spille i film nummer 2, men han døde i en mystisk bilulykke før innspillingsstart.

Sitting Target
England/1972/Douglas Hickox/Oliver Reed, Ian McShane, Jill St. John, Edward Woodward, Frank Finlay m. fl.

Til tross for sitt (fortjente) rykte som drukkenbolt og bråkmaker var Oliver Reed alltid en intens og fysisk imponerende skuespiller. Og aldri var han mer skremmende enn som den rømte fangen ute etter hevn i denne nervepirrende actionthrilleren. Så voldsom og fryktinngytende er han, at regissør Hickox kan bruke Ian "Swearengen" McShane som den muntre sidekicken. Da raneren Harry Lomart (Reed) får vite at kona (St. John) har funnet en annen, rømmer han sammen med kompanjongen Birdy (McShane), fast bestemt på å drepe både henne og elskeren. Men alt er kanskje ikke slik det ser ut ved første øyekast. Og de som nå ser for seg en misforståelse som til slutt redder livet til de utpekte målskivene, må tro om igjen. Verken Hickox eller Reed gir så mye som en shilling ved dørene. Dette er steinhardt og kompromissløst tvers igjennom. Filmen er overraskende voldsom, selv etter dagens standard å regne, og kan dessuten skilte med noen av de beste actionscenene jeg kan huske å ha sett på veldig lenge. Den originale Equalizer, Edward Woodward, er med i en liten rolle som tøff politimann med sans for fru Lomart. Sitting Target er et must for de som liker 70-tallsfilmer som ikke legger papir i mellom.

Shaft's Big Score

USA/1972/Gordon Parks/Richard Roundtree, Moses Gunn, Drew Bundini Brown, Joseph Mascolo, Katy Imrie m. fl.

-You liked it before, so he's back with more...

Oppfølgere som dukker opp bare ett år etter originalen har en tendens til å bare være forsøk på å melke publikum for penger. Og det er godt mulig dette stemmer når det gjelder film nummer to om John Shaft også. Men med den samme manusforfatteren og den samme regissøren, i tillegg til en nesten 20 minutter lang jakt som inkluderer biler, båter og helikoptre, så er dette så bra at det lett kan forsvares. En venn av John Shaft (Roundtree) blir drept, og det viser seg snart at han drev med endel lyssky aktiviteter og gjemte unna 200 000 dollar før han døde. Disse pengene ønsker både mafiaen (Mascolo og Joe Santos) og Shafts gamle oppdragsgiver Bumpy Jonas (Gunn) å slå kloa i. Igjen er det Roundtrees portrett av hippe og urbane John Shaft som er det store trekkplasteret. Og regissør Parks vet å bruke gjenkjennelseseffekten til det ytterste. Når Shaft tar på seg den svarte skinndressen og finner fram hagla, vet vi som ser på at det blir action av ypperste klasse. Og den kombinerte løpe-, bil- og båtjakten mot slutten her er virkelig verdt å få med seg. I likhet med Charles Cioffi i første film er Joseph Mascolo et velkjent ansikt for fans av såpeserien Days of Our Lives. Dette ble Gordon Parks og Ernest Tidymans siste Shaft-film, men Tidyman kom tilbake og arbeidet med TV-serien året etter.     

Le Casse
Frankrike-Italia/1971/Henry Verneuill/Jean-Paul Belmondo. Omar Sharif, Dyan Cannon, Robert Hossein, Nicole Calfan m. fl.

Franskmennene har alltid hatt et visst håndlag med action og krim. Men de har kanskje slitt litt med å finne en like god filmhelt som det Jean-Paul Belmondo var i sine velmaktsdager på 60- og 70-tallet. I denne lille perlen fra thrillerspesialisten Henry Vernuill spiller han lederen for en innbruddsliga som reiser til Hellas og stjeler en smaragdsamling verdt flere millioner. Men før de kan trekke seg tilbake til et liv i sus og dus må de overliste den korrupte politiinspektøren som har hånd om saken (Sharif). Det er mye god action i Le Casse, og som seg hør og bør gjør Belmondo sine egne stunts. Sharif på sin side ser ut til å trives bedre enn noensinne som skurk. Kudos må også gis til Remy Julienne og hans stuntteam for en av de friskeste biljaktene jeg har sett på svært lenge.

Shaft

USA/1971/Gordon Parks/Richard Roundtree, Moses Gunn, Charles Cioffi, Christopher St. John, Gwen Mitchell m. fl.

-They say this cat Shaft is a bad mother... / SHUT YOUR MOUTH! / I'm talkin' 'bout Shaft. / THEN WE CAN DIG IT! 

Jeg hadde tenkt å begynne denne anmeldelsen med å si noe om blaxploitationfilmene som dukket opp på begynnelsen av 70-tallet. Men hvorfor det? Shaft er en så bra actionthriller, uavhengig av hovedrolleinnehaverens hudfarge, at det holder å behandle den som kun det. Basert på en av Ernest Tidymans bøker, og ute på kino et halvt år før Dirty Harry, er dette en vel så viktig milepæl i krimfilmens historie. Og starten på en hittil 45 år lang karriere for Richard Roundtree. Den ultracoole privatdetektiven John Shaft (Roundtree) går motvillig med på å finne den kidnappede datteren til gangsteren Bumpy Jonas (Gunn). Men ganske snart aner han at Jonas har en del tilleggsgrunner til å sette ham på saken. Roundtree er selve essensen av cool som Shaft. Tøff, handlekraftig og en kløpper med damene. Men det er den kjappe og vittige dialogen som virkelig gjør filmen til noe helt for seg selv. Og det er også samtalene Shaft har med politimannen Vic Androzzi (en virkelig god Cioffi) som stjeler showet. Musikken er av Isaac Hayes, og hans wah-wah gitarer gjør ikke akkurat Shaft mindre kul når han valandrerer nedover de vinterkalde gatene i New York. Regissør Parks dukker opp i en liten rolle som husvært. Det ble senere laget to oppfølgere og en kortlivet TV-serie om Shaft. Alle med Roundtree i hovedrollen. 

Cotton Comes to Harlem
USA/1970/Ossie Davis/Godfrey Cambridge, Raymond St. Jacques, Calvin Lockhart, Judy Pace, Redd Foxx m. fl.

Med litt velvilje går det kanskje an å kalle Cotton Comes to Harlem en tidlig blaxploitation-film. Og både manuset og regien til skuespilleren Ossie Davis er proppet med de ingrediensene vi forbinder med sjangeren. Men hvorfor slenge på en sånn merkelapp, når det holder lenge å si at vi her snakker om en thriller med overraskende god acion og en del vittig humor. Pastor Deke O'Malley (Lockhart) blir frastjålet 87 000 dollar, og de uortodokse politimennene Grave Digger Jones (Cambridge) og Coffin Ed Johnson (St. Jacques) mistenker den lokale mafiaen. Men etter hvert finner de ut at saken har flere sider enn de først antok. Figurene Grave Digger og Coffin Ed kommer fra en serie på 9 krimbøker av forfatteren Chester Himes. Og hadde det vært noen rettferdighet i verden så hadde alle disse blitt filmet. Slik det ligger an nå får vi nøye oss med denne, oppfølgeren Come Back, Charleston Blue (1972) og en gjesteopptreden i Bill Dukes A Rage in Harlem (1991). Anbefales.

Some Girls Do
England/1969/Ralph Thomas/Richard Johnson, Daliah Lavi, James Villiers, Beba Loncar, Robert Morley m. fl.

Som i den første filmen om Hugh "Bulldog" Drummond er det kvinner som står i sentrum for handlingen også her. Tonen er kanskje en smule mer humoristisk denne gang, men både Johnson (som ligner enda mer på Sean Connery denne gang) og regissør Thomas gjør jobben sin. Carl Peterson (spilt av James Villiers denne gang, som noen kanskje husker som James Bonds sjef i For Your Eyes Only) er i gang med skurkestrekene sine igjen. Og atter en gang må Drummond bruke all sin kløkt og muskelstyrke på å stoppe ham. Scenografien og kanskje spesielt musikken, av Charles Blackwell, med på å heve filmen over de andre forsøkene innen sjangeren. Med unntak av Dean Martins Matt Helm-filmer, kanskje. James Bond-fans får antakeligvis et kick ut av å se en ung Joanna Lumley spille sabotør - i en pause fra innspillingen av On Her Majesty's Secret Service, får vi tro. 

Danger: Diabolik

Italia-Frankrike/1968/Mario Bava/John Philip Law, Marisa Mell, Michel Piccoli, Adolfo Celi, Claudio Gora m. fl.

Skal vi dømme ut i fra kommentarene på nett, er det åpenbart lett å avfeie Danger: Diabolik som bare enda en flummefilm fra slutten av 60-tallet. Og det er klart, likehetene med for eksempel What's New, Pussycat? (1965) og Modesty Blaise (1966) er så absolutt tilstede. Men der de to nevnte Swinging London-filmene kjører den lette og useriøse linja hele veien, har Diabolik nok sex, vold og "ekte" action til å plassere den trygt over i spenningsfilm-sjangeren. Basert på italias lengstgående tegneserie, regissert av legenden Mario Bava og tonesatt av selveste Ennio Morricone, er filmen både en parodi og en hyllest til James Bond og hans verden. Den maskerte mesterforbryteren Diabolik (Law) og hans skjønne assistent Eva Kant (Mell) utmanøvrerer politiet gang på gang og stjeler penger og gull for enorme verdier. Men aller best liker de å posere mer eller mindre nakne i alle mulige stillinger i sitt svært hippe og moteriktige 60-talls skjulested. Både Law og Mell er i overkant modellpene og selvbevisste, og det er i det hele tatt mye som kan minne om rene photoshooter av interiør, frisyrer og klær i filmen. Men med Bond-skurk Adolfo Celi som nådeløs gangster og Michele Piccolo som iherdig politisjef tas krimdelen akkurat så seriøst at det blir litt spennende også. Morricones musikk svinger fra det vanlige coole til noen veldig irriterende popmelodier. En skikkelig kultfilm. 

Hammerhead
England/1968/David Miller/Vince Edwards, Judy Geeson, Peter Vaughan, Diana Dors, Michael Bates m. fl.

Mens James Bond redder verden, og agent 505 gjør Beirut utrygt for alle som går i miniskjørt, holder den engelske agenten Charles Hood på med sitt over i Portugal. Han har ikke de helt store ressursene å rutte med, og nøyer seg ofte med å fly etter damene. Men trengt inn i et hjørne kan han slå overraskende hardt i fra seg. Noe som trengs når skurkens høyre hånd spilles av David "Selveste Dart Vader" Prowse. Charles Hood (Edwards) blir sendt til Portugal for å infiltrere den eksentriske millionæren Hammerheads (Vaughan) organisasjon før han rekker å stjele NATOS utskytingskoder og ta over verden. Hammerhead er basert på Stephen Coulters første av i alt fem bøker om agenten Charles Hood. Og når den ikke bruker unødvendig mye tid på dansende hippier og andre "swinging sixties" tåpeligheter, så er den en brukbar James Bond-kopi. Nevekampene er som sagt overraskende gode her, og en del av volden kommer litt brått på tatt i betraktning av den lette tonen.

Deadlier Than the Male
England/1967/Ralph Thomas/Richard Johnson, Elke Sommer, Nigel Green, Sylva Koscina, Steve Carlson m. fl.

James Bond-kopier var nærmest en egen sjanger på 60- og 70-tallet. De fleste var altfor uoppfinnsomme og lettbeinte til i det hele tatt å bli husket. Men et og annet lyspunkt var det. I Deadlier Than the Male har produsentene tatt den velkjente figuren Hugh "Bulldog" Drummond og oppdatert ham til en slags forsikringsagent-versjon av 007. I tillegg har de forsøkt å holde tonen relativt seriøs. Men det store kuppet er nok Richard Johnson - en svært likandes skuespiller og et kort øyeblikk faktisk vurdert for rollen som verdens mest kjente agent. Superskurken Carl Peterson (Green) bruker sine kvinnelige leiemordere, Irma og Penelope (Sommer og Koschina) til å presse forsikringsselskaper og regjeringer for penger. Og han er svært så framgangsrik - inntil Hugh Drummond (Johnson) blir satt på saken. I og med at han opererer med et langt lavere budsjett, har regissør Thomas valgt å konsentrere seg om kun noen av de vanlige ingrediensene i 60-tallets agentfilmer; kvinner, drinker og solfylte strender. Joda, vi får en skurk som ikke befinner seg milevis fra Ernst Stavro Blofeld, litt slåssing og en og annen tidsinnstilt bombe som blir desarmert sekunder før de går av. Men mer enn noe annet er det lettkledde kvinner som dominerer - og et steinalderaktig kvinnesyn, selvsagt. Men fordi det aldri blir parodisk er det relativt underholdende så lenge det varer.

Agent 505: Death Trap Beirut
Tyskland/1966/ Manfred R. Köhler/ Frederick Stafford, Geneviève Cluny, Chris Howland, Harald Leipnitz, Gisella Arden m. fl.

Der andre agenter ser ut til å ha all verdens ressurser, må Interpolagent 505 Richard Blake klare seg med en flybillett på økonomiklasse og...ja. det er egentlig alt. Han har en revolver som han bruker innimellom, og han er relativt brukbar med nevene, men bortsett fra dette så har han ingenting annet enn et visst drag på damene. Agent 505 (Frederick Stafford) blir sendt til Beirut for å etterforske drapene på to fotomodeller. Relativt raskt kommer han på sporet av Mannen Med Fire Fingre og hans planer om å drepe hele byens befolkning. Jeg vet ikke egentlig hva jeg forventet av en tysk spionthriller fra 60-tallet. Men med lave forventninger følger gjerne positive overraskelser. Og filmen skal ha cred for ikke å være verken parodisk eller flau - ikke så mye ihvertfall. Det vi istedet får er en litt uspektakulær spionhistorie med en brukbar helt og en og annen god actionscene, innspilt på fantastiske locations i Libanon. No more, no less. Musikken av Ennio Morricone veksler mellom fengende og irriterende.

The Naked Prey
Sør-Afrika/1965/Cornel Wilde/Cornel Wilde, Gert Van Den
Bergh, Ken Gampu, Oatrick Mynhardt, Bella Randles m. fl.

Cornel Wilde ville antakelig ikke hatt noe i mot det om jeg kalte ham en slags filmens svar på Ernest Hemingway. Men i motsetning til den prisbelønte forfatteren lyktes bare Wilde en gang med å få alt riktig. Vi befinner oss ettertrykkelig i macholand her. Og filmen fungerer nærmest som en lærebok i hvordan man lager en spenningsfilm med små midler. Men Wilde har ikke bare action på timeplanen, han har også mye riktig å si om vold for voldens skyld, rasisme og menneskehetens behov for forvalte jorda riktig. Budskap som blir fint flettet inne i den nesten dialogfrie handlingen. Et jaktlag havner i bråk med en afrikansk stamme og blir tatt til fange. Som et tegn på respekt blir guiden (Wilde) sluppet fri og jaktet på av stammens krigere. Kan han komme seg tilbake til sine egne før blir han innhentet og drept? Handlingen er basert på en sann historie fra 1800-tallets Amerika, men Wilde regissøren har valgt å legge den til Afrika. Hvilket gir ham rikelige muligheter til flette inn mange fine naturbilder. I tillegg til å kunne filme den muskuløse og minimalt påkledde skuespilleren Wilde i full utfoldelse under Afrikas sol.

That Man From Rio
Frankrike/1964/Philippe de Broca/Jean-Paul Belmondo, Francoise Dorleac, Jean Servais, Roger Dumas, Daniel Caccaldi, Adolfo Celi m. fl.

Kraftig påvirket av Herges Tintin-eventyr og den da pågående James Bond-feberen byr That Man From Rio på et tempo og en oppfinnsomhet som dannet skole, ikke bare for framtidige Belmondo-filmer, men for alt fra Indiana Jones til Jackie Chan. Og det er selvsagt hovedrolleinnehaveren selv som løper, svømmer, slåss, faller, kjører motorsykkel og krasjer biler i halsbrekkende fart. Adrien (Belmondo) har 8 dager perm fra militæret. Men før han i det hele tatt rekker å ta med kjæresten Agnes (Dorleac) ut på middag, har hun og en professorvenn av hennes far (Servais) blitt kidnappet av brasilianske gangstere og fraktet til Rio. Adrien tar som seg hør og bør en fransk soldat opp jakten både til lands, til vanns og i lufta. Belmondo ble først kjent som en relativt seriøs eksponent for den "franske, nye bølgen". Men etter kjempesuksessen som actionhelt la han om til mer kommersielle filmer. Og takk for det. Adolfo Celi spiller her brasiliansk kunstsamler på en måte som er en eneste stor audition for rollen som bondskurken Largo i Thunderball fra 1965.