Action III

Face/Off

USA/1997/John Woo/John Travolta, Nicolas Cage, Joan Allen, Gina Gershon, Alessandro Nivola m. fl.

"Alle gode ting er tre" ser ut til å være et svært så aktuelt ordtak for Hong Kong-regissøren John Woo. For etter to forsøk på å gjenskape magien fra sine frenetiske actionfilmer i hjembyen, lyktes han så det sang med denne originale sci fi-aktige historien. Godt hjulpet av karriere-formtopper fra de to hovedrolleinnehaverne, selvfølgelig. FBI-agent Sean Archer (Travolta) har jaktet på den psykopatiske skurken Castor Troy (Cage) i årevis. Og for å infilterere banden hans, og dermed finne ut hvor de har gjemt en tidsinnstilt atombombe, går han med på å skifte ansikt med sin motstander. Noe som selvsagt gir både Travolta og Cage rikelig med anledninger til å ta skuespillet helt ut i rollene som hverandre. Cage er jo unektelig Cage, og er muligens den som kommer best ut av det rent underholdningsmessig. Men Travolta følger så godt opp, at noen priser er det vanskelig å dele ut. Fortsatt mener jeg at Joan Allen muligens er en for seriøs skuespiller til å inneha rollen som Archers legekone, men det blir flisespikkeri i en film hvor kulene flyr og tilsynelatende alt kan eksplodere. Woo hadde allerede jobbet med Travolta i Broken Arrow (1996), og valgte Cage igjen i Windtalkers (2002). Men uansett hvor vanskelig det er å se for seg andre enn de to herrene i Face/Off, så var de selvsagt ikke de første som ble vurdert. Blant annet en av filmens mange produsenter, Michael Douglas. Med Harrison Ford som motstander. Arnold og Sly var også innom på et punkt. Regissør Woo benytter mange av sine faste innslag her, som duer i slowmotion, karakterer som skyter på hverandre gjennom glassruter og oppgjør inne i en kirke. Det eneste vi egentlig savner er Chow Yun-Fat. Anbefales!

The Specialist

USA/1994/Luis Llosa/Sylvester Stallone, Sharon Stone, James Woods, Eric Roberts, Rod Steiger m. fl.

På begynnelsen av 90-tallet prøvde Stallone seg i en rekke forskjellige sjangere. Med vekslende hell, vel og merke. The Specialist kom rett etter Demolition Man (1993), og det kan virke som om han og regissør Llosa har sett endel film noir og såkalte erotiske thrillere som forberedelse. Det er i hvert fall mye sløy jazz, tunge blikk, regnvåt asfalt, blått lys og røyk å se overalt. Og det fungerer relativt greit i den delen som handler om den voldsomme tiltrekningen mellom Slys sprengstoffekspert Ray Quick og Sharon Stones hevntørste voldsoffer May Munro. Den andre delen av filmen, oppgjøret mellom Ray og hans tidligere mentor, psykopaten Ned Trent (Woods), domineres totalt av sistnevntes fantastiske overspill og overdrevne mimikk og fakter. Men actionscenene er selvsagt av det kalibret vi forventer av en film med Stallone sprengningsekspert. Og apropos Stallone. Det er en smått utrolig rolleliste som er trommet sammen for denne litt glemte thrilleren. Stallone, Stone, Woods OG Eric Roberts som superslesk mafiasønn og Rod Steiger som manisk gudfar. Det lukter litt av øverste hylle. Stone, som kom rett fra Basic Instinct (1992) skal i utgangspunktet ha vært skeptisk til igjen å måtte kle av seg foran kamera. Men heldigvis får hun litt annet å gjøre også. Se opp for en ung Brent Sexton i en liten rolle som sleip revisor.

Joshua Tree

USA/1993/Vic Armstrong/Dolph Lundgren, Kristian Alfonso, George Segal, Geoffrey Lewis, Beau Starr m. fl.

Som forventet av en Dolph Lundgren-film skrudd sammen av stuntkoordinator, second unit-regissør og stuntmannen til Harrison Ford, Vic Armstrong, så er Joshua Tree (den heter Army of One mange steder, for å unngå sammenblanding med U2's berømte album fra 1987) mer stil enn innhold. Men med såpass mye god skyting, bilkjøring og slåssing er det vel ingen som klager. Småskurken Wellman Anthony Santee (Dolph) blir feilaktig fengslet for drapet på kompisen, men rømmer for å hevne seg på de som egentlig sto bak. På veien tar han politibetjenten Rita Marek (Alfonso fra såpeserien Days of Our Lives) som gissel. I 1993 var det fortsatt John Woo og Hong Kong-stilen som rulet i actionfilmuniverset. Og Armstrong serverer ihvertfall en virkelig klassiker av en skytesecene midtveis i filmen, hvor den storvokste svensken meier ned et par dussin håndtlangere med det han måtte finne av håndvåpen inne i skurkenes hovedkvarter. Virkelig flott utført. Men så utilslørt rappet fra Woo at Armstrong visstnok følte for å beklage, da han støtte på førstnevnte etter en visning. Segal som korrupt politimann, og Lewis som ærlig sheriff, gir god støtte i birollene.

Snake Eater III: His Law

Canada/1992/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Minor Mustain, Tracey Cook, Holly Chester, Tracey Hway  m. fl.

Det tredje kaptlet i sagaen om Jack Kelly er uten tvil det mest vellykkete. Her har Erschbamer og Lamas klart å forene det sleazy aspektet og originaliteten fra eneren med budsjettet, actionregien og skuespilleriet fra toeren på en måte som er, om ikke perfekt, så godt nok for oss som kun er ute etter 90 minutter med underholdning. Kelly aka Soldier (Lamas) er atter politimann, da han får i oppdrag av et foreldrepar å finne datteren (Hway) som blir holdt fanget av en mc-gjeng. Noe som bare betyr en ting i filmer som dette; Soldier og makkeren Cowboy (Mustain) bevæpner seg til tennene og setter igang en liten krig mot en hel haug dumme, skjeggete og overvektige stuntmenn...eh, jeg mener gjengmedlemmer. Heldigvis er alle klisjeene relativt voldsomt, ganske oppfinnsomt og ørlite grann morsomt utført. The End. Mustain som Cowboy er absolutt det beste ved hele filmen. Mest fordi det er en saftig rolle, men kanskje mer fordi man hele tiden sitter med følelsen av at dette er prototypen på så å si alle rollene Peter Weller har spilt de siste 10 årene.

Stone Cold

USA/1991/Craig R. Baxley/Brian Bosworth, Lance Henriksen, William Forsythe, Arabella Holzbog, Sam McMurray m. fl.

Brian Bosworths debut som skuespiller i en lavbudsjettfilm skiller seg ikke så mye fra de 'nten andre forsøkene på å gjøre en idrettsstjerne om til actionhelt. Bortsett i fra at produsent Michael Douglas og regissør Baxley har semi-størrelser som Henriksen, McMurray og Forsythe med på laget for å støtte opp rundt ferskingen sin. Og resultatet blir da også rimelig bra. Vel og merke om man klarer å la være å se for mye på Bosworths hockeysveis og hårreisende skinnfrakker. Den suspenderte Alabama-purken Joe Huff (Bosworth) blir hyret av FBI (McMurray m. fl.) til å infiltrere en motorsykkelgjeng som forsøker å slå seg opp som konkurrenter til mafiaen. Men selv om Huff er steinhard, så er det ingen spøk å komme nært innpå psykopaten Chains (Henriksen) og hans høyre hånd Ice (Forsythe). Henriksen går muligens litt på tomgang her som mystisk leder med hair extensions og løsbart, men Forsythe gir på sin side alt han har. Og det skal ikke nektes for at avslutningen, hvor gjengen kjører sykler inne i tinghuset, er jævlig tøff.  

Double Impact

USA/1991/Sheldon Lettich/Jean Claude Van Damme, Geoffrey Lewis, Alonna Shaw, Corinna Everson, Bolo Yeung m. fl.

I 1991 var egoet til Van Damme blitt såpass stort, at det eneste naturlige karrieretrekket var å spille to roller i samme film. Og det skal han ha, den belgiske kaninen, han var tidligere ute og lykkes bedre enn både Jackie Chan og Arnold Schwarzenegger. Historien går på at to brødre blir adskilt da foreldrene blir drept av gangstere. Den ene vokser opp i USA (den franske aksenten blir forklart med at han tilbrakte barneårene i Frankrike), den andre i Hong Kong (hans aksent blir aldri forklart). 25 år senere møtes de for å hevne gamlingene. Og stort mer trenger vi ikke å vite før skytingen og slåssingen begynner. Geoffrey Lewis er med på lasset for å ta seg av skuespilleriet, men han virker for det meste uinteressert og litt irritert over å ha blitt dratt bort fra hotellpoolen. Van Damme er på sin side i overkant velopplagt. Han har skrevet og produsert, i tillegg til å legge beslag på de to hovedrollene, og værer suksess både for filmen og sine egne skuespillertalenter. Ikke le! Filmen har et vell av gode actionscener, koreografert i stilen til folk som Ringo Lam og John Woo. Og Jean Claude selv er i topp fysisk form. Men det som kanskje overrasker mest er at han faktisk klarer å lage to forskjellige personligheter ut av rollene sine. Det hadde både Jackie og Arnold problemer med. 

The Sword of Bushido

Hong Kong-Australia/1990/Adrian Carr/Richard Norton, Rochelle Ashana, Toshishiro Obata, Judy Lee, Mirren Green m. fl.

Over hele kloden er det skuespillere som har sine egne karrierer gående i årevis, helt uten å bli et såkalt "kjent navn". Australske Richard Norton har spilt skurk i filmene til storheter som Chuck Norris og Jackie Chan, i tillegg til å ha vært med i Mad Max Fury Road. Men jeg vil likevel påstå at den gjengse filmtitter vil ha problemer med å peke ham ut i en line-up. Samma det, her står vi overfor en av hans mange solo-prosjekter, og det er et som jeg synes veldig greit viser hvorfor mannen er ettertraktet, både som skuespiller og personlig trener (mannen har fått kjendiser som Mick Jagger, ABBA og James Taylor i form til et liv på veien). The Sword of Bushido byr på jordnære fysiske ferdigheter, en enkel historie og helt okay skuespill. Amerikaneren Zac Connors (Norton, med distinkt australsk aksent) reiser til Thailand for å finne et samuraisverd hans bestefar rappet med seg fra Japan etter den 2. verdenskrig. Men en dusør på 2 millioner dollar gjør sverdet til et ettertraktet objekt, og flere av Connors motstandere kan svinge sine egne sverd mer enn bra nok. Historien om den martial arts-kyndige amerikaneren som reiser til asia og havner i trøbbel med en eller annen bande, er gammel og velbrukt. Og med hånda på hjertet skal det vel sies at vi har sett den langt bedre fortalt før. Men Norton er en likandes kar, og han er utvilsomt i bedre stand til å ta vare på seg selv enn mange av de skuespillerne vi har sett i lignende roller før, så dette blir godkjent. Filmen kunne vært cirka 15 minutter kortere, men pytt-pytt...  

Back to the Future Part III

USA/1990/Robert Zemeckis/Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Mary Steenburgen, Lea Thompson, Tom Wilson m. fl.

-Great Scott!

Det tredje og siste kapitlet i sagaen om Marty McFly (Fox) og Doc Emmet Brown (Lloyd), er tradisjonen tro helt annerledes enn de to første. Som vi fikk vite sist havnet Doc i det gamle vesten i 1885, og ønsker opprinnelig ikke å bli hentet. Men igjen finner Marty ut ting som gjør det svært vanskelig å ikke agere. Noe som selvsagt dekker bordet for en feelgood western-variant av tidsreiseopplevelsen. Og Zemeckis vet at skal han selge dette, så må cowboy-delen av historien være relativt troverdig. I tillegg til å kunne leke med alt det vi vet om westernfilmer i våre dager. Som at Marty kaller seg Clint Eastwood og at skuespillerne siterer flere kjente figurer fra filmhistorien. Romansen mellom Doc og skolelærerinnen Clara Clayton (Steenburgen), og den endelige duellen mellom Marty og Biffs forfader Buford "Mad Dog" Tannen (Wilson), er stolpene i fortellingen. Og spenningen rundt det om de klarer å komme seg hjem til 1985 blir mer som et apropos. Veteraner som Matt Clark, Dub Taylor, Bill McKinney, Harry Carey jr. og Pat Buttram fyller opp rollelista med troverdige ansikter. Og hintet til A Fistful of Dollars (1964) i film nummer to følges opp her, da Marty bruker en metallplate under ponchoen i det endelige oppgjøret med Mad Dog. En mer enn verdig avslutning på en enestående trilogi.

Another 48 hrs.

USA/1990/Walter Hill/Nick Nolte, Eddie Murphy, Brion James, Ed O'Ross, Kevin Tighe m. fl.

Det å lage en oppfølger til megasuksessen 48 hrs. (1983) må på samme tid ha vært en selvfølge og et mareritt for Walter Hill. Mot slutten av 80-tallet hadde vel filmene hans begynt å bli litt mer generiske, og det å bringe Eddie Murphy og Nick Nolte sammen igjen må ha vært en litt usikker plan. Men til tross for førsteinntrykket for 26 år siden, må jeg si at filmen har holdt seg overraskende bra. På de 7 årene som hadde gått mellom den første og denne hadde maktbalansen mellom de to stjernene skiftet, og Murphy var nå regnet for å være den mest bankable av de to. Men Hill holder tunga rett i munnen og serverer en actionhistorie som ivaretar begge skuespillernes styrker; Eddie er fortsatt munnrapp og morsom, og Nick er stor og handlekraftig. San Fransisco-snuten Jack Cates (Nolte) har i årevis jaktet på en bakmann kalt The Iceman. Og da det viser seg at hans gamle makker Reggie Hammond (Murphy) sitter på informasjon som kan lede til forbryterhjernen, nærmest tvinger han sin gamle samarbeidspartner ut på et nytt eventyr. Mange kritikere mente å se at Another 48 hrs. kun er en nyinnspilling av 48 hrs. Men det er å underkjenne actionsjangeren som kunstform. Etter Peckinpah er Hill absolutt den beste amerikanske regissøren av skytescener. Og denne filmen er intet unntak. Man kan selvfølgelig velge å se den som en litt mislykket blockbuster. Men det blir for snevert. Dette er action på b-planet, og det er kjempesynd at det aldri ble en 3'er.

The Punisher

Australia/1989/Mark Goldblatt/Dolph Lundgren, Louis Gossett jr., Jeroen Krabbe, Nancy Everhard, Kim Miyori m. fl.

Denne første Punisher-filmatiseringen er på nesten alle måter en ganske standard Dolph Lundgren-rull. Og i dette tilfellet er det en udelt positiv ting. Det sparer oss for den lange introduksjonen av figuren som plager så mange tegneserie-adapsjoner, og det som er av budsjett og talent blir overført til det å fortelle en god actionhistorie. Dolph ser bra ut som Frank Castle/Punisher - selv om han ikke har den klassiske logoen på brystet - og vi vet fra før av at han kan håndtere seg ypperlig i en klemme. Da yakuzaen kidnapper barna til de lokale gangsterlederne inngår Punisher (Lundgren) et forbigående kompaniskap med mafiabossen Gianni Franco (Krabbe). Men kan han virkelig stole på mannen som har mistet 125 ansatte til Castles private vendetta? Den som ser ut til å hygge seg mest på settet i Australia er Gossett jr. Han gir i korte glimt både litt personlighet og en slags karakter til Castles tidligere kollega. Men dette er og blir Dolphs film. Og selv om han visstnok ikke var helt fornøyd med resultatet, kan ingen ta fra den digre svensken at han var den aller første film-Punisheren. Da filmen kom ut på video her i landet var den klipt ned med hele 13 minutter. Det er ganske mye i en film som varer i knappe 89. Og filmen er ikke såå voldsom heller i uklipt form.

Snake Eater II: The Drug Buster

Canada/1989/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Michele Scarabelli, Larry B. Scott, Harvey Atkin, Jack Blum m. fl.

Den andre filmen om Jack "Soldier" Kelly er på flere måter bedre enn eneren; Bedre manus, bedre skuespill, bedre budsjett, bedre regi. Men det betyr også mindre vold, mindre sleaze og mindre moro. Kelly er nå en mer kompetent martial arts-utøver ser det ut til, men har tydeligvis glemt alle de skitne triksene sine fra spesialsoldat-dagene, og sliter derfor veldig med sine daglige gjøremål som vigilante. Men det er absolutt et kult opplegg. I valget mellom fengsel for drap eller mentalinstitusjon i noen måneder, velger vår mann Jack selvsagt det siste. Derfra kan han snike seg ut hver natt og fortsette sin kamp mot mafiaen som selger urein dop til ungene på gata. Regissør Erschbamer har også denne gang spart det beste til slutt, og et angrep på gangsternes hovedkvarter svinger ganske bra. Men da er vi kommet 60 minutter ut i en film på 90 minutter, og det er ikke bra.

Back to the Future Part II

USA/1989/Robert Zemeckis/Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Tom Wilson, Elisabeth Shue m. fl.

-Roads? Where we're going, we don't need roads.

Til tross for at Zemeckis og medprodusent Bob Gale i utgangspunktet var i mot ideen, så ble det ikke bare en, men to oppfølgere til Back to the Future. Og i god gammel tradisjon så er den midterste delen i trilogien den mest fartsfylte. Scenen er satt, og det hele trenger ingen egentlig avslutning, så nå er det bare å gønne på. Som vi husker fra slutten på den første filmen, så kommer Doc (Lloyd) tilbake fra framtiden med illevarslende nyheter om Marty (Fox) og Jennifers (Shue, som overtok rollen etter Claudia Wells) barn. Så de tre reiser til 2015 for å rydde opp. Men tukling med tidslinjen medfører selvsagt uønskede resultater, så de blir nødt til å reise tilbake til 1955 enda en gang for å forhindre en katastrofal framtid hvor Biff Tannen (Wilson) styrer verden med hard hånd. Forvirret? Det er ikke egentlig så komplissert som det høres ut. Og aller viktigst, det er skikkelig underholdende! Takket være litt dårlig PR-arbeid ble ikke film nummer to en like stor suksess som ønsket. Men alt i alt er den den mest oppfinnsomme og grensesprengende delen i en av tidenes beste trilogier. De som følger godt med kan se Elijah Wood i en tidlig rolle. Og det er fint å se at Billy Zane og Casey Siamaszko stiller opp som medlemmer i gjengen til Biff også etter at de hadde slått igjennom  som skuespillere. Crispin glover nektet som kjent å være med videre, og rollen hans blir spilt av Jeffrey Weissman.

Snake Eater

Canada/1989/George Erschbamer/Lorenzo Lamas, Josie Bell, Robert Scott, Ronnie Hawkins, Cheryl Jeans m. fl.

På 80-tallet gjaldt helt andre regler for hvem som kunne bli actionhelt. Og de hårete gutta med pilotbriller og steinvaska jeans, som i andre tiår har blitt avspist med "3. håndtlanger fra høyre", fikk plutselig sine egne filmer. Lorenzo Lamas hadde forsåvidt blitt et navn gjennom såpeserien Falcon Crest, men må ha kjent noen høyt oppe for å få rollen som Jack "Soldier" Kelly i hele tre Snake Eater-filmer. Når det er sagt, så skal det godt gjøres å ikke la seg underholde av denne amatørmessige, smått sleazy og tvers igjennom voldelige filmen. Da foreldrene blir drept og søsteren kidnappet av psykopatiske rednecks, tar det ikke mange minuttene for den uortodokse politimannen og eks-spesialsoldaten Kelly (Lamas) å liste ut at det beste er å ta loven i egne hender. Utstyrt med våpen og sprengstoff drar han ut i sumpene og starter en enmannskrig mot de ansvarlige. Det som "selger" Snake Eater er først og fremst manusforfatternes amatørmessige evner til å forkludre ting for helten. Et lass av uvesentligheter setter stadig vekk en stopper for ferden hans mot rettferdighet. Kelly kan være profesjonell som få i det ene øyeblikket, for så å framstå som en lallende idiot i det neste. På en god andreplass kommer regissør Erschbamers sans for sleazy sex og gufne hang til trusler om voldtekt. Mang en god opptakt til brukbar action blir stoppet eller bremset av nettopp dette. Til slutt bør det også nevnes at Lamas verken har rytmen eller elegansen til en mann som skal være en uovertruffen drapsmaskin. Noe som flere ganger resulterer i ufrivillig komikk. Men, og det er et "men", den tekniske avdelingen kan sine ting. Og summen av alle ingrediensene blir noen svært artige 90 minutter. 

Something Wild

USA/1986/Jonathan Demme/Melanie Griffith, Jeff Daniels, Ray Liotta, Margaret Colin, Jack Gilpin m. fl.

Før vi hadde internett, og ikke hadde inngående forhåndskunnskap om de filmene vi gikk og så, fantes det ingen bedre følelse enn å bli skikkelig overrasket i kinosalen. Something Wild tar publikum med på en road trip som starter med en vill flørt en helt vanlig fredag ettermiddag, for så å gli over i en litt uvanlig romanse, og så å ende opp i et regelrett mareritt. Melanie Griffith, som alltid har vært mer sjarmerende enn talentfull, serverer her det som må være hennes beste øyeblikk på den hvite duken. Jeff Daniels er jo som vi alle vet et enormt komisk talent og en dreven gestalter av tørre jappetyper. Og sammen med  en sedvanlig skremmende Ray Liotta, som her debuterer som filmskuespiller, tar de oss med på en typisk 80-tallsreise gjennom den amerikanske bakevja. Det er biler, børst og sex, selvfølgelig med masse god musikk til. Da Audrey Hankel (Griffith) kidnapper tørrpinnen Charley Driggs (Daniels) en ettermiddag og drar ham med på et lite eventyr aner ingen av dem at ting skal utarte seg til en blodig og voldsom kamp mot Audreys eksmann, Ray (Liotta). Regissør Demme, som sto bak en hel rekke minneverdige filmer på 80- og 90-tallet, krydrer Something Wild med en rekke kjente fjes i små roller og musikalske innslag som hever filmen og handlingen opp til noe mer enn bare en komisk actionfilm. En god innføring i hva som gjorde det å gå på kino til noe spennende for 30 år siden.  

Les Specialistes

Frankrike/1985/Patrice Leconte/Bernard Giraudeau, Gerard Lanvin, Christiane Jean, Maurice Barrier, Daniel Jegou m. fl.

Ikke overraskende var også franske spenningsfilmer mer fargerike og løsslupne på 80-tallet. Borte var de røykfylte jazzklubbene og fåmælte melankolikerne, og fram kom de energiske muskelbuntene med stuntmanntrening og et lager av bløte vitser. Ihvertfall for en stund. Patrice Lecontes Spesialistene er et godt eksempel i så måte. Med et aldri så lite øye til Jean-Paul Belmondo og Alain Delons mer lettbeinte innsatser på lerretet, introduseres vi for straffangene Paul Brandon (Giraudeau) og Stephan Carella (Lanvin) akkurat i det de rømmer fra fengsel og innleder et motvillig kompaniskap. På sin vei møter de enken Laura (Jean), og sammen bestemmer de tre seg for å rane et av casinoene til mafiaen i Nice. Hvor vellykkete kuppfilmer er, er som regel avhengig av hvor oppfinnsom manusforfatteren er. Og filmstjernen Michel Blanc og de tre medskribentene har skrudd sammen et rimelig underholdende kupp. Godt utført av de veltrente hovedrolleinnehaverne og relativt spennende hele veien. Bilkjøringen her, som for en gangs skyld ikke er koreografert av Remy julienne, kunne muligens ha vært litt bedre. Og overdrivelsene som var så vanlige i europeisk film på 80-tallet, burde nok vært holdt litt mer i sjakk. Men ellers er det noen medrivende 94 minutter vi har med å gjøre. Gerard Lanvin burde være et kjent ansikt for dem som har sans for moderne fransk krim.

Invasion U.S.A.

USA/1985/Joseph Zito/Chuck Norris, Richard Lynch, Melissa Prophet, Alexander Zale, Billy Drago m. fl.

-If you come back in here, I am gonna hit you with so many rights you are going to beg for a left.

Blant Cannon-fansen er det få filmer som har opparbeidet seg en så høy status som Invasion USA. Jeg hadde aldri sansen da jeg så den for 36 år siden, men kanskje det stiller seg annerledes nå. Vel, svaret på det er både ja og nei. Det mest interessante er egentlig å se hva slags syn manusforfatterne James Bruner og Chuck Norris har på det amerikanske samfunnet og hva som finnes av trusler mot "the american way of life" der ute i verden. Og det stod åpenbart dårlig til i 1985. Scenene fra gateplan minner mye om det vi ser i Michael Winners Death Wish-filmer, med halliker, prostituerte, uteliggere og alkoholikere overalt. Så noe må helt klart gjøres. Skurken i dramaet, den russiske terroristen Mikhail Rostov (spilt med kjølig distanse av Richard Lynch), kan fortelle oss at det vil ta kun 18 timer med voldelige anslag mot det amerikanere anser som hellig - en fredelig forstad, et handlesenter, selve julefeiringen og et par skolebusser - så vil innbyggerne vende seg mot hverandre og samfunnet kollapse. Og sammen med et par hundre menn fra det som ser ut som Cuba, midt-østen og øst-europa, gjør han et hederlig forsøk. Men han hadde ikke regnet med at 1 mann, den tidligere agenten, nå turistguide, Matt Hunter (Norris) skulle forpurre hele planen på egenhånd. Og sånt blir det action av. De mange, og relativt godt redigerte, scenene hvor Chuck'ern slår, skyter, stikker, sparker og sprenger i filler terrorister av den mest atale sorten er absolutt underholdende. Men mot det politiske bakteppet stjernen selv har vært med på å male, blir det hele selvsagt det rene sprøyt. En langt bedre oppfølger om Matt Hunters videre eventyr kom året etter, da med Michael Dudikoff i hovedrollen. 

Back to the Future

USA/1985/Robert Zemeckis/Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Crispin Glover, Tom Wilson m. fl.

-If my calculations are correct, when this baby hits 88 miles per hour... you're gonna see some serious shit.

Ifølge diverse intervjuer og uttalelser er det få filmer som har inspirert så mange til å ville gå inn i bransjen, som nettopp Back to the Future. Og det sier jo sitt at selv etter 10-12 ganger, er det fortsatt en frisk, vittig, underholdende og spennende opplevelse. Som de fleste sikkert vet nå, handler det om Marty McFly (Fox), som ved hjelp av sin kompis Doc Browns (Lloyd) oppfinnelse reiser tilbake i tid til sine foreldres ungdomstid i 1955, og som må kjempe for at de skal bli et par, for at han i det hele tatt skal ha en framtid å reise tilbake til. Nå i ettertid er det selvsagt umulig å se for seg noen andre enn Fox i rollen som Marty. Men, som noen spesielt interesserte vet, så var produksjonen i gang i 6 uker med Eric Stoltz i rollen, før de fant ut at han ikke egentlig passet. Selv med sin science fiction-aktige handling, er ikke Back to the Future først og fremst en effekt-film. Det som er av action er relativt realistisk laget. Og det er mer det at filmen så og si er helt uten dødpunkter, som sørger for at den nærmest er tidløs i sin appell. Det kan sikkert også innvendes at selv bølla Biff og gjengen hans, som hele tiden stikker kjepper i hjulene for Martys spleising av foreldren, er i overkant naivt framstilt. Men det er jo også noe av sjarmen. Anbefales på det sterkeste!

Savage Dawn

USA/1985/Simon Nuchtern/Lance Henriksen, George Kennedy, Karen Black, Richard Lynch, Claudia Udy m. fl.

Det man sitter og lurer mest på etter å ha sett noen minutter av Savage Dawn, er hvordan i all verden produsentene har fått store navn som Lance Henriksen, George Kennedy, Karen Black, Richard Lynch, William Forsythe og Leo Gordon til i det hele tatt å stille opp i en såpass billig og luguber affære. Skal vi dømme ut i fra tidligere produksjoner så har det neppe vært noen av de involvertes hemmelig drøm å jobbe med regissør Nuchtern. Og likevel, dette hadde sikkert fungert på sine egne premisser også med totalt ukjente fjes i alle rollene. En omflakkende motorsykkelgjeng kalt The Savages inntar en liten by mot grensa til Mexico, blir kastet ut igjen av lokalbefolkningen, for så å vende tilbake tungt bevæpnet og starte en aldri så liten krig mot innbyggerne. Så langt, så velkjent og klisjeaktig. Det som bidrar til noe interesse her, er for det første at innbyggerne i Aqua Dulce hovedsaklig består av de samme svette, skinnjakke-kledde stuntmennene i 40-årene som mc-banden. Og det faktum at Nuchtern er langt mer interessert i de sleazy aspektene ved skurkenes orgier rundt leirbålet enn i actionscener, gir historien en heller bizarr tone. Lance Henriksens eks-soldat Ben Stryker framstår som en såpass skummel figur i både slåsskampene og de øvrige actionscenene at man ofte lurer på hvorfor ikke alle han møter løper i en annen retning. Men i en by hvor presten gestaltes av Richard Lynch, sheriffen av Leo Gordon, den lokale flyfilla av Karen Black og stedets alt-mulig-mann av George Kennedy skal det slås relativt hardt på stortromma for at skurkene skal klare å framstå som mer skurkete enn dem de er skurkete mot. Og akkurat det lykkes bare sånn måtelig, og hovedsaklig da av William Forsythe i sedvanlig psykopatform. Godt hjulpet av Bob Dylans trommis, Mickey Jones, som brutal sidekick. Men for all del, se gjerne filmen som et hårreisende eksempel på hva som passerte som videounderholdning på midten av 80-tallet.  

Lone Wolf McQuade

USA/1983/Steve Carver/Chuck Norris, David Carradine, Barbara Carrera, Robert Beltran, L.Q. Jones m. fl.

I understand you're very good with your hands and feet.

Av Chuck Norris' 30+ hovedroller er det det kanskje bare 4-5 jeg føler det er greit å se igjen en gang i blant. Og de som rager høyest er de som i utgangspunktet var skrevet for andre skuespillere. Som Lone Wolf McQuade. Dette var opprinnelig et prosjekt for Kris Kristofferson, og det er ikke helt utenkelig at storheter som Walter Hill eller Sam Peckinpah hadde passet i registolen. Nå ble det ikke helt sånn. Men Steve Carver, som hadde ledsaget Chucker'n trygt gjennom An Eye for an Eye (1981) sørget for at dette ble en av karatekjempens mer minneverdige filmer. Texas Ranger J.J. McQuade (Norris) kommer ved en tilfeldighet på sporet av banden til Rawley Wilkes (Carradine). De bruker selskapet til McQuades nye kjæreste, Lola Ricchardson (Carrera), til å smugle våpen og dop over grensa til Mexico. De som synes dette opplegget høres mistenkelig kjent ut, skal vite at John Milius er ukreditert manusforfatter her, og at han brukte det samme opplegget til Walter Hills langt mer kjente Extreme Prejudice (1987). Da med Nick Nolte og Powers Boothe som motstandere. Og det var selvsagt ingen karatekamper. På spørsmål om hva han syntes om Carradines martial arts-kunnskaper, svarte Norris at fyren var en like god kampsportutøver som han selv var skuespiller. Og her ligger også styrken til Carvers film. Et godt manus, og dugelige skuespillere i alle birollene, sørger for stabilitet. Så kan herr "7 ganger verdensmester i karate" Norris holde på med det han kan best. Carradine bringer med seg mye b-film kred som skurken, og Carrera får vist til gangs at hun en gang i tiden var en av filmverdenens tøffeste kvinner. Men de som virkelig hever filmen til noe eget i min bok, er Peckinpah-gjengangerne R.G. Armstrong og L.Q. Jones. Sammen med alltid gode Robert Beltran sørger de for en aura av klasse over de mange actionscenene. 

Le Ruffian

Frankrike/1983/Jose Giovanni/Lino Ventura, Bernard Giraudeau, Claudia Cardinale, Beatrix Van Til, Pierre Frag m. fl.

Det kan være fristende å kalle Lino Ventura for den minst ekstravagante av de mange actionheltene fra gullalderen i fransk spenningsfilm. Men den rolige, røffe stilen fungerte godt i flere sammenhenger. Og som sine kollegaer Belmondo og Delon klarte han å holde markedsverdien sin ved like til godt ut på 80-tallet. Denne eventyrhistorien fra veteranen Jose Giovanni er ørlite grann for schizofren for min smak, men begynner og avslutter på mesterlig vis. Og Ventura skinner nesten hele veien. Gullgraveren Aldo (Ventura) overlever et blodig ransforsøk på gruva hvor han jobber, langt ute i den kanadiske villmarka. Men under flukten mister han tre kasser med gull i en foss. Å hente opp skatten igjen blir prioritet nummer 1. Men da må han først tilbake til sivilisasjonen og hente sin gamle makker, racerkjøreren Gerard (Giraudeau). Og det er denne midtre delen, hvor Aldo kurtiserer gamlekjæresten Claudia Cardinale og gjenopptar vennskapet med Giraudeau og filmkona Beatrix Van Til, som i litt for stor grad klusser til det som ellers ville vært en strømlinjeformet actionthriller. Og det er jo synd. For begynnelsen, med masse god action i ødemarka, og avslutningen, med en teknisk snedig redning av gullet i fossen, er virkelig verdt å få med seg. Og musikken, av mesteren Ennio Morricone, er som vanlig en fryd for øret.

Hunters of the Golden Cobra

Italia/1982/Antonio Margheriti/David Warbeck, John Steiner, Almanta Suska, Luciano Pigozzi, Protacio Dee m. fl.

Her er vi godt over i det som må kalles c-film. Det er lavbudsjett, kjapt satt sammen og dårlig spilt. Men det er samtidig så skamløst og fantasifullt at det er umulig å ikke se ferdig. Regissør Margheriti, som vi kjenner fra leiesoldatfilmene til Lewis Collins under psevdonymet Anthony M. Dawson, sto bak en hel drøss agentfilmer, westerns, skrekkfilmer og science fiction-opus på 60, 70 og 80-tallet. Alle sammen billige kopier av kjente, amerikanske filmer. Her har han åpenbart kommet til Indiana Jones-fasen sin og skrudd sammen noe som vagt kan minne om den berømte eventyrfilmen med Harrison Ford. De to kommandosoldatene Bob Jackson (Warbeck) og David Franks (Steiner) kommer under den 2. verdenskrig på sporet av en kobrastatuett med overnaturlige evner. Etter krigen drar de inn i jungelen på jakt etter gullskatten. Det er mye action i Hunters of the Golden Cobra, og Steiner ser ut til å hygge seg veldig med rollen som tørrvittig engelskmann. Det eneste som trekker litt ned er helten i historien. David Warbeck spiller hele tiden som om han har fryktelig halsbrann eller en stor flis i foten. Ikke er han så veldig flink til å teaterslåss, heller. Men han drar det i land på et vis.

High Risk

USA/1981/Stewart Raffill/James Brolin, Bruce Davison, Cleavon Little, Chick Vennera, Lindsay Wagner m. fl.

En av fordelene med å jobbe i actionsjangeren er at man med relativt enkle grep kan få produktet sitt til å framstå mer attraktivt enn det kanskje er. High Risk, for eksempel, er en absolutt severdig liten b-action. Men ved å få navn som James Coburn, Anthony Quinn og Ernest Borgnine med på rollelista ble filmen i videomarkedets gullalder pushet som noe større og viktigere. De tre stjernene bringer selvsagt noe med seg til bordet, men de er såpass lite med at det føles litt urettferdig at de skal få overskygge de virkelige hovedrolleinnehaverne. Kompisene Stone (Brolin), Dan (Davison), Rockney (Little) og Tony (Vennera) har fått nok av dårlige tider og bestemmer seg for å rane en columbiansk narkobaron (Coburn). Men å komme seg ut av landet med pengene i behold skal vise seg å være vanskeligere enn de trodde. Regissør Raffill beveger seg selvsagt i det samme landskapet som var så populært i første halvdel av 80-tallet. Det er jungel og slanger og soldater med hengebart og vaklevorne hengebroer så langt øyet kan se. Men han er såpass tidlig ute at det nok er Romancing the Stone (1984) som har knabbet fra hans film og ikke omvendt. De fire gutta i gjengen, pluss Lindsay Wagner som fengslet amerikansk turist, gjør en brukbar jobb med å få oss til å ønske at de skal klare seg. Men en syk Coburn og en som vanlig overspillende Quinn kunne lett ha vært byttet ut med noen lokale talenter. Interesserte kan få låne dvd'en av meg, jeg anbefaler vel strengt tatt ikke et kjøp. 

Mr. Billion

USA/1977/Jonathan Kaplan/Terence Hill, Valerie Perrine, Jackie Gleason, Slim Pickens, R. G. Armstrong m. fl.

Terence Hills filmer utenfor samarbeidet med Bud Spencer har hele veien vært preget av, antar jeg, et slags ønske om å gjøre noe helt annet. Skrekkfilmer, westerns, krigsfilmer og lystspill...Hill har gjort det meste med god stil. I denne amerikanske actionkomedien fra Jonathan "Truck Turner" Kaplan slipper han unna de vanlige slåsskampene og slapstickhumoren, og får spille helten som en ekte Hollywood-stjerne. Da den italienske mekanikeren Guido Falcone (Hill) arver milliardene til sin onkel i USA, setter firmaets sleske advokat, John Cutler (Gleason), i gang en innviklet plan for å hindre Guido i å nå fram til hovedkvarteret i San Francisco før fristen for å skrive under utgår. Valerie Perrine, som tidligere har klaget over at hun bare fikk spille dumme blondiner i løpet av karrieren, gjør her en fin figur som den steinharde problemløseren som faller for hovedpersonen. Og Slim Pickens stjeler det han kan av scener som bondetampen Duane Hawkins. Det er mye fin bilkjøring, skyting og løping i Mr. Billion. Og Kaplan filmer det hele fra interessante vinkler fra helikoptere og andre kjøretøy. Terence forsøkte seg et par ganger til i engelske/amerikanske filmer, men vil nok helst bli husket for de 18 samarbeidene han hadde med Bud Spencer.   

Napoli Spara

Italia/1977/Mario Caiano/Leonard Mann, Ida Galli, Henry Silva, Jeff Blynn, Massimo Deda m. fl.

Denne Poliziotteschien fra 1977 bringer kanskje ikke noe nytt til bordet: Vi får den amerikanske skuespilleren som politiinspektør, en ekstremt sadistisk skurk, brune slengbukser, Alfa Romeoer i høy fart, overdrevent blodige skytescener, atletiske barslagsmål og umotivert nakenhet. Det er bare det at regissør Caiano åpenbart har hatt mye Möllers tran i kjøkkenskapet. For her er alle de kjente ingrediensene tatt til nye svimlende høyder. Men kanskje det blir sånn, når man har skurken over alle skurker, Henry Silva, med som skyteglad bankraner. Inspektør Belli (Mann) jakter på banden til Santoro (Silva), men kommer ingen vei før han får hjelp av taxisjåføren Guidi (Blynn) og gategutten Gennarino (Deda). Som vanlig i krimfilmer spiller byen hvor handlingen foregår en stor rolle. I dette tilfellet Napoli. Og i tillegg til å vise hvor lite penger og krefter som hadde blitt lagt ned på infrastrukturen, selv mot slutten av 70-tallet, sitter man og lurer på hvordan innbyggerne orket alle disse masseskytingene og titalls biljaktene som åpenbart foregikk på en daglig basis? Dette var en av de siste europeiske innsatsene til legendariske Henry Silva. På 70-tallet spilte mannen i et par-tre filmer i året i Italia. Og selv om han, i motsetning til Charles Bronson, ikke klarte å omsette det i en større status i hjemlandet Amerika, hadde han en god karriere som skurk mot både Burt Reynolds, Chuck Norris og nevnte Bronson i 30 år etter hjemkomsten.

White Line Fever

USA/1975/Jonathan Kaplan/Jan-Michael Vincent, Kay Lenz, Slim Pickens, L.Q. Jones, Sam Laws m. fl.

Trailersjangeren var utrolig populær fra midten av 70-tallet og utover. Men der de fleste gikk for humor og svidd gummi til banjomusikk på full speed, satset regissør Jonathan "Truck Turner" Kaplan på en alvorlig spenningstone med hagleaction og knyttede never. Og det fungerte som bare det. Den ærlige trailersjåføren Carrol Jo Hummer sliter med å få fraktjobber som ikke blir styrt av den lokale gangsterbossen Buck Wessle (Jones). Men da mafiaen først prøver å få vår mann anklaget for drapet på arbeidslederen Duane Haller (Pickens), og så angriper kona hans (Lenz), bestemmer Carrol Jo seg for å slå hardt tilbake. Det artige med White Line Fever, foruten velregissert action, er hvordan filmen istedet for å bruke den velkjente, amerikanske holdningen om "en mann mot røkla", velger å vise at det å stå sammen fungerer bedre. Fagforeningsarbeid, altså. Om enn med pumpehagler og knyttnever. Sam Peckinpah-veteranene Jones, Pickens og Armstrong bidrar med å gi historien både troverdighet og stil. Jeg er vanligvis ingen stor fan av Vincent. Men dette er så absolutt hans film, og kanskje beste rolle noen sinne.

Bucktown

USA/1975/Arthur Marks/Fred Williamson, Pam Grier, Thalmus Rasulala, Tony King, Bernie Hamilton m. fl.

Utallige westernfilmer, og ikke minst John Sturges Bad Day at Black Rock (1955), viser hvilket potensiale som ligger i historier om den ensomme fremmede som ankommer en lite sted, og nærmest snubler over en urett han/hun kan rydde opp i. I 1975 hadde blaxploitation-sjangeren allerede benyttet seg av konseptet flere ganger. Men vi tåler godt noen historier til. Da Duke Johnson (Williamson) ankommer Buchanan for å overta nattklubben til sin avdøde bror, oppdager han raskt at byen blir styrt med jernhånd av den korrupte sheriffen og hans menn. Men Duke er ikke typen til å gi opp, så han skaffer seg muskelhjelp fra sine gamle kollegaer i storbyen. Men da støvet har lagt seg, innser Duke at "Bucktown" bare har fått et nytt problem. Williamson har som vanlig ingen som helst problemer med å se steintøff ut mens han håndterer både skytevåpen og nevekamper. Men dessverre tilsier manus at vår supercoole venninne Pam har blitt henvist til en mer tilbakelent og passiv rolle. Slåsskampen mellom Williamson og Rasulala på slutten er både velkoreografert og tidsriktig voldsom.  

Le Gitan

Frankrike/1975/Jose Giovanni/Alain Delon, Paul Meurisse, Annie Girardot, Marcel Bozzuffi, Bernard Giraudeau m. fl.

Forfatter, produsent, skuespiller og regissør Jose Giovanni hadde et eget håndlag med originale krimeventyr, gjerne basert på en av sine egne bøker. Her guider han noen av sine favoritt-machomenn gjennom sin egenskrevne historie om de to komplett ulike gangsterne Hugo Sennart og Yan Kuq. Og som seg hør og bør en fransk thriller fra 70-tallet er det voldsomt, smått surrealistisk og fylt opp av grasat bilkjøring med Citroen "Padder" og Peugeot 504'er koreografert av vår mann Remy Julienne og hans stab av bil-stuntmenn. Hugo "Sigøyneren" Sennarts (Delon) bane som en moderne Robin Hood krysser stien til den elegante juveltyven Yan Kuq (Meurisse). Begge mennene har den ivrige politiinspektøren Blot (Bozzuffi) i hælene, og snart vil tilfeldighetene at spesialgruppa til Blot kan fange to fluer i en smekk. Jeg har alltid ment at Delon er det nærmeste vi kommer Charles Bronson her i europa. Og de som har sans for den steinharde amerikaneren vil antakeligvis ikke bli skuffet over denne spenningsfilmen. Men vær advart, det er til tider veeldig fransk i både form og innhold.

Shatter

Hong Kong-England/1974/Michael Carreras/Stuart Whitman, Lung Ti, Lily Li, Peter Cushing, Anton Diffring m. fl.

Peter Cushings siste film for Hammer er absolutt ikke så original som selskapet nok så for seg. Blandingen av martial arts og skrekk fungerte utmerket i Legend of the Seven Golden Vampires. Men miksen av thriller og kung fu er bare sånn passe interessant i denne varianten. Lung Ti og teamet hans gjør absolutt bra i fra seg i kampsecenene, men en merkbart syk og sliten Whitman klarer bare sporadisk å få opp dampen i leiemorderscenene. Og likevel, grov vold og en totalt samvittighetsløs handling gjør Shatter til en filmopplevelse som er underholdende nok i 90 minutter. Da den avdanka leiemorderen Shatter (Whitman) oppdager at han har blitt lurt av et narkokartell til å utføre et politisk attentat i Afrika, slår han seg sammen med inspektør Rattwood (Cushing) fra britisk etterretning og den kung fu-kyndige bareieren Tai Pah (Ti) for å få hevn. Eller i hvert fall betalt. Innspillingen av denne filmen var visstnok en katastrofe fra ende til annen. Hele 4 regissører måtte til før resultatet stod ferdig. Og slik den framstår i sin nåværende form bærer den preg av å ha blitt fiklet mye med i ettertid. Antakeligvis av samarbeidspartneren Shaw Brothers, siden volden neppe hadde passert i England på 70-tallet. Lung Ti, på 70-tallet kanskje best kjent fra Chang Chehs blodige martial arts-filmer, og på 80-tallet fra John Woos ditto gangsterfilmer, er nok den som kommer best fra det her.

Dirty Mary Crazy Larry

USA/1974/John Hough/Peter Fonda, Susan George, Adam Roarke, Vic Morrow, Kenneth Tobey m. fl.

70-tallet var noe for seg selv. Og ganske tidlig i Dirty Mary Crazy Larry begynner vi som ser på å lure på akkurat hvor usympatiske hovedpersonene i en film kan være, før vi "gir dem opp". Manusforfatterne har i hvert fall ikke utstyrt Mary, Larry eller Deke med veldig mange trekk som gjør at vi ønsker dem lykke til. Men bilene de kjører - en Chevrolet Impala 1966 modell og en Dodge Charger R/T 440 - sørger for at vi sitter klistret til skjermen i 93 minutter. Racerkjøreren Larry (Fonda) og mekanikeren Deke (Roarke) raner en dagligvarehandel for å skaffe penger til en bedre bil, men hadde ikke regnet med at Larrys siste one night stand, Mary (George) skulle bli med under flukten. Dirty Mary Crazy Larry er en av de virkelig store bilfilmene fra de siste 40 årene. Og følgelig er det brølende V8'ere og skrikende dekk, ikke karakterutvikling og følelser, vi ønsker oss. Og, hei, det er også akkurat det vi får. I bøtter og spann. Vic Morrow stjeler showet på skuespillersiden som original sheriffassistent. Og stjernen fra regissør Houghs siste film, Roddy McDowall, er med i en ukreditert rolle som supermarkedsjef.  

Vanishing Point

USA/1971/Richard C. Sarafian/Barry Newman, Cleavon Little, Dean Jagger, Victoria Medlin, Paul Koslo m. fl.

Det kan sikkert hevdes at Steve McQueens kjøring i Bullitt (1968), eller Roy Scheiders ratting i The Seven-Ups (1973), kvalitativt er av høyere klasse. Men kvantitativt er det få som slår Vanishing Point. Her er nemlig hele filmen en eneste lang biljakt. Og som filmer flest fra begynnelsen av 70-tallet er den i tillegg smekkfull av meninger og underliggende temaer. Militærhelten, ekspolitimannen og tidligere racerkjøreren Jim Kowalski (Newman) skal transportere en hvit Dodge Challenger fra Colorado til San Francisco på under 15 timer. Det betyr at han konstant må ligge langt over fartsgrensen. Noe politiet slettes ikke aksepterer, og snart er en hårreisende jakt i gang. Via Cleavon Littles opprørske radio-dj blir Kowalskis uvillighet til å la seg fange av "the man" opphøyet til et slags frihetssymbol for religiøse grupper, afroamerikanere og hippier - kort sagt alle som føler seg forfulgt og hersjet med av intolerante, hvite menn i uniform. Her representert av Clint Eastwood-gjengangeren Robert Donner og Paul Koslo i en av sine tidligste roller. Et fantastisk soundtrack er hele veien med på å understreke vår manns alternative livsstil og opprørske innstilling. Den hvite Dodgen filmet i alle vinkler, og Gilda Texter som kjører naken på motorsykkel gjennom ørkenen, har gitt solid kultstatus. Det eneste vi i etterkant kunne ønske oss, er vel en litt mer tolerant holdning til homofile. I 1997 ble det laget en nyinnspilling med Viggo Mortenson som gjør bruk av flere scener fra originalen, men som bommer på nesten alt annet.  

The Southern Star

England/1969/Sidney Hayers/George Segal, Ursula Andress, Orson Welles, Ian Hendry, Johnny Sekka m. fl.

X antall Tarzan og Jungle Jim-historier har vist oss at Afrika er et spennende kontinent å bruke som bakgrunn for spenningsfilmer. Dette eventyret, basert på en bok av Andre Laurie og Jules Verne, kunne sikkert like gjerne vært laget som en western spilt inn i USA. Hvis vi ser bort i fra det fantastiske dyrelivet regissør Hayers har festet til film, da. Og det er liksom noe eget med jungel og savanner. Da Matakit (Sekka), kompanjongen til eventyreren Dan Rockland (Segal), blir anklaget for å ha stjålet kjempediamanten The Southern Star fra gruveeieren Kramer (Harry Andrews), rømmer han inn i jungelen. Dan og forloveden Erika (Andress) skynder seg etter, men oppdager snart at faren til Erika har sendt sine beste menn, ledet av skarpskytteren Karl (Hendry), etter dem. Og ute i jungelen venter opprøreren major Plankett (Welles) og hans menn. Det er i det hele tatt mye som er litt westernaktig i The Southern Star. Hendrys skurk er utstyrt med to avsagde hagler festet i beltet, det skytes med pil og bue og alle som er med ser ut som om de aldri har gjort annet enn å avfyre sine winchestere. Men det er relativt spennende, veldig pent å se på, og Orson er sånn passe edru hele tiden. Andress må selvsagt ta seg et nakenbad i en nærliggende kulp, men gjør seg ellers veldig godt som den mest handlekraftige av de to hovedpersonene.