Thriller II

Jackie Brown

USA/1997/Quentin Tarantino/Pam Grier, Samuel L. Jackson, Robert Forster, Bridget Fonda, Robert De Niro m. fl. 

-My ass may be dumb, but I ain't no dumbass.

Akkurat hvorfor Tarantinos 3. film ble møtt med tildels lunkne kritikker og relativt laber interesse fra fansen, er nå i ettertid et enda større mysterium enn det var i 1997. Greit, dette er muligens ikke like flashy og banebrytende som mannens to første regijobber. Men som velsmurt krim med nostalgi og gjenkjennelsesfaktor i bøtter og spann, og med flere fantastiske skuespillerinnsatser, er dette filmmessig blant topp 5 når hans 10 verker skal bedømmes av ettertiden. Og for noen comeback fra Pam Grier og Robert Forster! Flyvertinnen Jackie Brown (Grier) blir arrestert for å smugle penger for våpenselgeren Ordell Robbie (Jackson). Politimannen Ray Nicolette (Michael Keaton) vil ha henne til å lokke sjefen sin, og hans høyre hånd Louis Gara (De Niro), i en felle. Men Jackie og hennes nye bekjentskap, kausjonisten Max Cherry (Forster), ser muligheten til å ikke bare bli kvitt Ordell, men også kunne stikke av med en halv million dollar. Tarantinos beundring for Grier og Forsters 70- og 80-tallsfilmer ligger tjukt utapå her. Og all ære til fyren for å gi begge et karrierehøydepunkt i form av velskrevne varianter av deres gamle paraderoller. Jackson kommer også veldig godt ut av det denne gang, og følgelig er dette en av hans favoritter. De Niro ønsket seg rollen som Max Cherry, og var visstnok ikke helt fornøyd med å spille en mindre rolle. Forster ble Oscar-nominert for sin innsats.

Heat

USA/1995/Michael Mann/Al Pacino, Robert DeNiro, Val Kilmer, Diane Venora, Amy Brenneman m. fl.

-But you do not get to watch my fucking television set!

At Michael Mann skulle lage en nyinnspilling av TV-filmen L. A. Takedown (1989), og ikke publikumsfavoritten Miami Vice (det kom senere) eller kultserien Crime Story (1986), kom litt overraskende på de fleste. De som hadde vært så heldige å se '89-versjonen på VHS eller svensk TV, visste at det var en fin historie med mye god action. Men at Mann skulle klare å utvikle manuset til å bli action-thrillernes svar på The Godfather (1972) lå rett og slett ikke i kortene. Selv om vi selvsagt fikk et hint da vi så at DeNiro og Pacino skulle bekle hovedrollene. Politimannen Vincent Hanna (Pacino) og hans menn (Ted Levine, Wes Studi, Mykelti Williamson m. fl.) er villige til å strekke seg lengre enn langt for å få has på bankraneren Neil McCauley (DeNiro) og banden hans (Kilmer, Danny Trejo, Tom Sizemore m. fl.). Så besatte er de av oppgaven at det går utover både etikken og privatlivet. Det er et stort lerret regissør Mann spenner opp. Og han fyller det med så mye høykvalitetsarbeid både på historie-, action- og skuespillerfronten at det er en ren og skjær fryd for både øynene, ørene og følelseslivet. Pressen gjorde selvsagt et stort nummer ut av Pacino og DeNiros første møte på lerretet. Og det ER et mestermøte, hvor begge to spiller på det de kan best. Såpass gode er de, at en lettvekter som Kilmer ofte blir helt borte mange steder. Bortsett i fra under bankranet, hvor han fysisk er med på å gjøre scenen til en av de beste actionsekvensene noensinne filmet. De som kjenner sin Mann, vil legge merke til at Xander Berkley fra originalfilmen, Martin "Izzy" Ferrero fra Miami Vice (1984-89) og Tom Noonan fra Manhunter (1986) dukker opp i små roller. Natalie Portman, i sin 2. film, spiller Hannas stedatter i en av de mest gripende bihistoriene. Anbefales!

The Client

USA/1994/Joel Schumacher/Susan Sarandon, Brad Renfro, Tommy Lee Jones, Anthony LaPaglia, Ossie Davis m. fl.

I likhet med Stephen King og hans skrekkhistorier på 80-tallet, var 90-tallet til tider sterkt preget av John Grishams bøker fra jussens verden. The Client var den tredje filmatiseringen fra mannen, og den introduserte oss for en av hans mest spennende figurer, advokat Regina "Reggie" Love. Schumachers film er en av disse store, strømlinjeformede Hollywoodproduksjonene med like deler spennende action og vittig dialog, og med kjente ansikter i hver eneste rolle. Men det funker som bare det. Mark Sway (Renfro) og lillebroren hans Ricky (David Speck) er vitner til at mafiaadvokaten Jerome Clifford (Walter Olkewicz) tar livet av seg. Ricky havner i koma på grunn av sjokket, og da statsadvokaten Roy "The Reverend" Foltrigg (Jones) og hans team begynner å presse Mark, skjønner storebror at det er på tide å få seg en advokat. Det finner han i den uortodokse, men skarpe Reggie Love (en brilliant Sarandon). Det er egentlig unødvendig å si det, men The Client er ypperlig underholdning, og en fin påminnelse om hva en dedikert advokat kan utrette. Grishams figurer ble senere brukt i en kortlivet TV-serie. Brad Renfro er virkelig god som den ikke alltid like sympatiske unggutten Mark, men som vi vet gikk skuespilleren dessverre bort i en alder av 25 år. 

Red Rock West

USA/1993/John Dahl/Nicolas Cage, Dennis Hopper, Lara Flynn Boyle, JT Walsh, Dwight Yoakam m. fl.

Som moderne film noir er Red Rock West en god representant for den bølgen av stilistiske krimhistorier som dukket opp under første halvdel av 90-tallet. Regissør Dahl hadde allerede gjort seg bemerket med Kill Me Again (1989), en god lavbudsjett-thriller med Val Kilmer og kona Joanne Whalley-Kilmer, og sementerte her ryktet sitt som den nye krim-sjefen. Da den arbeidsløse dagdriveren Michael (Cage) ankommer småbyen Red Rock blir han tatt for å være leiemorderen Lyle (Hopper). Michael blir fortalt at han er innleid for ta livet av kona (Boyle) til sheriffen (Walsh), men planlegger å stikke av med pengene uten å drepe noen som helst. Ikke verdens smarteste sjakktrekk. Nicolas Cage er her på et stadium i karrieren hvor han er perfekt for en rolle som dette, altså etter at han forsøkte å bli en surrealistisk skuespiller og før han fikk så stor gjeld at han må ta alle roller han blir tilbudt. Og med både legenden JT Walsh og datidens favorittskurk Dennis Hopper i storform, er dette en regelrett klassiker innen faget. Lara Flynn Boyles femme fatale gir oss en liten forsmak på hva som skal komme i Dahl mesterverk, The Last Seduction, året etter.

Unlawful Entry

USA/1992/Jonathan Kaplan/Kurt Russell, Ray Liotta, Madeline Stowe, Roger E. Mosley, Ken Lerner m. fl.

Uten annet belegg for teorien enn subjektiv synsing, så velger jeg å påstå at Unlawful Entry kom mot slutten av den smått uinteressante bølgen av amerikanske "erotiske thrillere" på 80- og 90-tallet. Men siden den er regissert av en genuint edgy fyr som Kaplan, så kommer filmen slettes ikke så verst ut av det. Den bringer kanskje ikke noe nytt til bordet når det gjelder utforskningen av den økende kriminaliteten i samfunnet, og påstanden om at noen kvinner tiltrekkes voldelige menn for beskyttelse, men det psykologiske aspektet brukes godt i oppbygningen av en ellers spennende historie. Ekteparet Michael (Russell) og Karen Carr (Stowe) blir terrorisert av en innbruddstyv, og blir straks knyttet til politimannen som etterforsker saken, Pete Davis (Liotta). Men Pete skal snart vise seg å være en langt farligere mann enn noen småforbryter ute på gata. Unlawful Entry følger selvsagt alle de skrevne og uskrevne reglene for spenningsfilmer fra denne perioden. De jappete hovedpersonene eier alt som finnes av fryktelige klær og dyrt interiør, har velkoreografert sex opp mot veggen og snakker varmt om å sette sin lit til loven mens de kjøper en pistol til å ha i nattbordskuffen. Og siden Russell og Stowe muligens er noen av de kaldeste skuespillerne jeg vet om fra Hollywood, så blir det opp til Liotta å skinne på karakterfronten. Og det gjør han til gangs. Spennende, men selvsagt ganske forutsigbart.      

Company Business

USA/1991/Nicholas Meyer/Gene Hackman, Mikhail Baryshnikov, Kurtwood Smith, Terry O'Quinn, Daniel von Bargen m. fl.

I 1991 var den kalde krigen over. Uten at det hindret manusforfatter og regissør Nicholas Meyer i å lage en underholdende katt og mus-lek mellom 2 aldrende spioner på den ene siden og CIA/KGB på den andre. Den pensjonerte frilansspionen Sam Boyd (Hackman) påtar seg jobben med å bytte en russisk dobbeltagent (Baryshnikov) mot en amerikansk spion. Men saker og ting går ikke som planlagt og snart er Boyd og agenten jaktet på av begge lands etterretningstjenester. Dette er lettbeint og etter boka. Men alle de fine bildene fra europa, og de helt klart godkjente actionscenene, gjør det til en trivelig, liten film. Hackman er sitt vanlige gode jeg som livsglad og handlekraftig agent. Baryshnikov bidrar egentlig ikke med så mye, men Smith og O'Quinn legger til alt det han eventuelt måtte trekke fra. 

The Godfather Part III

USA/1990/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Diane Keaton, Andy Garcia, Talia Shire, Eli Wallach m. fl.

-Just when I thought I was out... they pull me back in.

Med forbehold om at det er spesialversjonen klipt sammen i 2020 jeg anmelder her, så blir jeg nødt til å gå litt mot strømmen og si at dette er fullt på høyde med de to første filmene. Ja, på visse punkter faktisk bedre. Joda, savnet av Duvall som Tom Hagen er til å ta og føle på, og Sofia Coppola er nok ikke erfaren nok som skuespiller til å gi rollen som Maria Corleone den rette tyngden. Men manus, regi, og ikke minst innsatsene til Pacino, Keaton, Shire og Andy Garcia sørger for at det avsluttende kapitlet om familien Corleone virkelig etterlater et solid inntrykk. Michael Corleone (Pacino) er i 60-årene nå, og businessen er mer eller mindre helt lovlydig. Planen er at en siste stor transaksjon med vatikanet skal sikre framtiden for alle, men noen i skyggene gjør sitt beste for å sabotere for familien. Det har blitt gjort et lite nummer ut av at dette er den første Gudfaren-filmen Pacino ikke har blitt Oscar-nominert for. Men det er en tabbe akademiet må stå for, for mannen er uhyre god her. Det samme er Garcia, som ble nominert. Kubaneren har også fått den mest flashy rollen. Og som Sonny Corleones uekte sønn, er det opp til ham å stå for den voldelige og farlige delen av forhandlingene med de andre familiene. Ellers er det morsomt å se ansiktene til Richard Bright, Franco Citti og et utall andre som har vært med siden begynnelsen. Den avsluttende delen, tonesatt til operaen Cavalleria Rusticana er pur filmmagi.  

Miller's Crossing

USA/1990/Joel Coen/Gabriel Byrne, Marcia Gay Harden, John Turturro, Jon Polito, Albert Finney m. fl.

-Nobody knows anybody. Not that well.

Etter den blodige film noir-øvelsen Blood Simple og Loony Tunes-komedien Raising Arizona, var det all grunn til å forvente overraskelser fra brødrene Ethan og Joel Coen. Og likevel kom nok gangster-eposet Miller's Crossing litt overraskende på de fleste. For selv om dette fort kan sees på som en sjangerlek, for noen nærmest en parodi, er det så dønn seriøst gjennomført at klassikerstemplet ikke ligger langt unna. Mafiarådgiveren Tom Reagan (Byrne) må sjonglere sin koleriske sjef Leo (Finney), hans kjæreste Verna (Harden) og hennes uregjerlige bror Bernie (Turturro). Men da de alle havner på shitlista til gangsterrivalen Johnny Caspar (Polito) og hans iskalde høyre hånd Eddie Dane (J.E. Freeman) må vår mann bruke alle triksene han kan for å berge både sitt eget og de andres skinn. Brødrene Coen har alltid hatt et eget håndlag med dialog. Og her er det gjerne sånn at vi sitter og ønsker at mestere som Polito og Turturro aldri skal slutte å snakke. Se også opp for Steve Buscemi i en tidlig, men karakterisktisk rolle som kjæresten til Eddie Dane. Skulle det være noe å sette fingeren på, må det være at manus muligens tegner et altfor nitid bilde av Gabriel Byrnes Reagan som fåmælt og laidback antihelt. Noen seere har holdt tellinga, og rollefiguren blir slått 12 ganger i ansiktet, 20 ganger i magen og dyttet ned trapper og ut av biler i ett banka kjør. Brødrene Coen fikk visstnok skrivesperre midt under arbeidet med manus, og skrev Barton Fink (1991) i en pause. Noe som har resultert i flere hint til den historien spredd utover i filmen.

Sea of Love

USA/1989/Harold Becker/Al Pacino, Ellen Barking, John Goodman, Michael Rooker, William Hickey m. fl. 

80-tallet var såpass uvennlig mot al Pacino at Sea of Love ble regnet som et gigantisk comeback for karakterskuespilleren. Etter flere flopper på rad fikk han endelig vise hva han dugde til foran kamera igjen. Dessverre kom filmen midt under den perioden hvor amerikanerne trodde de kunne lage erotiske thrillere, og en altfor stor del av handlingen går med til å beskrive det liksom-hotte forholdet mellom Als alkoholiserte og usympatiske politietterforsker Frank Keller, og Ellen Barkings skadeskutte alenemor Helen Cruger. Men grunnhistorien er genuint spennende, og John Goodman bringer med seg all sin sjarme og humor i rollen som Franks kollega. Det går en seriemorder løs i New York, og detektivene Frank (Pacino) og Sherman (Goodman) skjønner fort at drapene skjer etter stevnemøter via kontaktannonser. Så de begynner å sette inn sine egen annonser og går på date med kvinnene som svarer. Helen (Barking) peker seg snart ut som en mulig mistenkt, men da er Frank allerede forelsket. Pacino, Goodman og Barking ble alle nominert til forskjellige priser for sine roller. Og rettmessig sådan. Det jeg kunne ønsket meg var at regissør Becker hadde konsentrert seg litt mer om spenningen enn erotikken, og kanskje kuttet 20-30 minutter av spilletiden. Ellers er dette så absolutt god underholdning for voksne. Men det å hyre inn Michael Rooker lurer ingen!

The Verdict

USA/1982/Sidney Lumet/Paul Newman, Charlotte Rampling, Jack Warden, James Mason, Milo O'Shea m. fl.

-I changed my life today, what did you do?

Rettssalsdramaer har alltid vært en populær øvelse, godt hjulpet av Sidney Lumets legendariske klassiker Twelve Angry Men fra 1957. Og jo større oddsene er, jo mer nervepirrende blir det, selvsagt. I denne lavmælte, men likevel intense historien om en forsoffen advokats kamp mot overmakten, drar Lumet en Oscar- og Golden Globe-nominert innsats ut av både Newman og Mason. Og viser samtidig at det går an å lage spenning også ut av det mer dagligdagse. Advokat Frank Conlin (Newman) drikker for mye, og har ikke vunnet en sak på flere år. Da han skal hjelpe familie til en ung kvinne i koma, ser han samtidig sitt snitt til å komme seg på beina igjen. Men legene og sykehuset han saksøker har et mektig advokatfirma i ryggen. Paul Newman har alltid vært en av de virkelig store. Og da mener jeg større enn de fleste, for hvem andre kan skilte med å ha vært superstjerne på 50-, 60-, 70-, 80,- 90- og 00-tallet? Her er han i godform som drikkfeldig og lurvete ambulansejeger som får en ny sjanse. Rampling, Warden, Mason og ikke minst en ung Lindsay Crouse følger godt opp. De som er observante vil legge merke til Bruce Willis og Tobin "Jigsaw" Bell som tilhørere i rettssalen.

Sorcerer

USA/1977/William Friedkin/Roy Scheider, Bruco Cremer, Francisco Rabal, Amidou, Ramon Bieri m. fl.

Oppildnet av suksessen med The French Connection (1971) og The Exorcist (1973) gikk William Friedkin i gang med det som skulle bli hans magnum opus. Med et manus av Walon "The Wild Bunch" Green, basert på den franske filmen Wages of Fear (1953), dro han med seg teamet inn i jungelen i Den Dominikanske Republikk og filmet fire skuespillere risikere liv og helse. Og selv om resultatet aldri ble den sensasjonen regissøren så for seg, så er det uten tvil et aldri så lite mesterverk vi har med å gjøre. Bankraneren Scanlon (Scheider), den korrupte finansmannen Victor Manzon (Cremer), terroristen Kassem (Amidou) og leiemorderen Nilo (Rabal) trenger alle penger for å komme seg bort fra stedet de har gjemt seg. Og da et lokalt oljeselskap trenger fire menn til å kjøre en last med ustabil nitroglyserin gjennom jungelen, slår de til. Men ferden skal mildt sagt bli både farefull og etter hvert poengløs. Friedkin skylder på to ting som årsak for den manglende interessen fra publikum: Han lot Steve McQueen slippe fra seg under de innledende forhandlingene, og en liten film kalt Star Wars (1977) hadde premiere den samme sommeren. Innstillingen til filmingen av skuespillerne som strever med regn, gjørme, ustabile hengebroer og farlig dynamitt leder ofte tankene hen til Werner Herzog og hans hasardiøse eventyr i sør-amerika med Klaus Kinski. Det er filmer man blir fysisk sliten av å se på, og den minimale dialogen og dokumentarfilmingen sørger for at man virkelig blir dratt inn i handlingen. Sørg bare for å se den lange amerikanske versjonen, med bakgrunnshistorien til de fire mennene på begynnelsen av filmen.

Rolling Thunder

USA/1977/John Flynn/William Devane, Tommy Lee Jones, Linda Haynes, James Best, Luke Askew m. fl.

John Flynns oppfølger til mesterverket The Outfit (1973) er denne hevnfilmen, som er så røff at ifølge avisene var det flere i testpublikummet i '77 som både svimte av og kræsjet bilen på vei hjem. Neida, så grafisk voldsom er den ikke. Men den stillferdige stemningen, det bedagelige tempoet og den dagligdagse dialogen sørger for at actionscenene bare får enda mer kraft. Og det er mørke saker vi er vitne til. Major Charles Rane (Devane) får en koffert full av sølvmynter, da han kommer tilbake til hjembyen etter å ha sittet i fangenskap i Vietnam. Den sadistiske småskurken Texas (Best) og hans menn (Askew m. fl.) torturer Rane og dreper familien hans for å slå kloa i pengene. Under rekonvalesensen planlegger Rane og kompisen Johnny Vohden (Jones) en grusom hevn. Flynn sto bak kun et dussin kinofilmer i løpet av sin karriere, men så og si alle sammen er såpass imponerende at en selverklært filmnerd som Quentin Tarantino både kalte filmselskapet sitt "Rolling Thunder" og utropte regissøren til sitt store forbilde. En som ikke var så fornøyd med resultatet, var manusforfatter Paul Schrader, som i likhet med forfatteren av Death Wish, følte at den antivoldelige og antifascistiske historien hans ble gjort om til noe helt annet før den nådde lerretet. Den avsluttende skudduellen minner mye om den vi så i The Outfit, og begge har utvilsomt vært med på å inspirere hundrevis av filmskapere verden over. Helt til slutt må vi også gi kudos til Linda Haynes, som gjør Ranes' medsammensvorne, Linda Forchet, til en av de tøffeste kvinnerollene under hele 70-tallet.

The Godfather Part II

USA/1974/Francis Ford Coppola/Al Pacino, Robert De Niro, Robert Duvall, Diane Keaton, John Cazale m. fl.

-Keep your friends close, but your enemies closer.

The Godfather Part II blir gjerne trukket fram som et sjeldent eksempel på oppfølgere som faktisk er bedre enn originalen. Mye av årsaken til det tror jeg skyldes at Coppola hadde så mye god historie igjen å fortelle om familien Corleone. Og med sine 3 timer og 22 minutter lange spilletid varter filmen opp med en grandios og rikholdig forestilling. Halvparten tar opp tråden igjen på slutten av 50-tallet, og følger Michael Corleones (Pacino) forsøk på å etablere seg sammen med Miami-gangsteren Hyman Roth (Lee Strasberg) som kasinoeier på Cuba rett før revolusjonen, i et forsøk på å en gang for alle gjøre familiebusinessen lovlydig. Den andre, og muligens mer interessante delen, tar for seg den unge Vito Corleones (De Niro) flukt fra Sicilia og videre vei mot toppen. Og takket være De Niros innsats er vi aldri i tvil om at dette er samme person som Brando spilte noen år tidligere. Keaton, Duvall, Cazale og Talia Shire gjentar sine roller fra forrige gang. Og selv om flere av dem havner litt i skyggen av Pacino (endelig nominert for beste hovedrolle) og De Niro (Oscar for beste birolle) svinger mesteren Cazale seg til de store høyder her som forræderen Fredo. Regissør Coppola går som vanlig fra ham på 70-tallet grundig til verks med scenografi og tidskoloritt. Og scenene fra New York tidlig på 1900-tallet er en fryd for øyet. Fun fact: Vår mann Coppola hadde ikke egentlig lyst til å regissere enda en gudfaren-film, og ville overlate tøylene til kompisen Martin Scorsese. Studioet fikk overtalt ham, og filmen vant 6 Oscar-priser.

Lady Ice

USA/1973/Tom Gries/Donald Sutherland, Jennifer O'Neill, Robert Duvall, Jon Cypher, Patrick Magee m. fl.

Etter det store gjennombruddet med M*A*S*H (1970) og Klute (1971) skjønte flere regissører at Donald Sutherland kunne brukes like godt til morsomme sjarmører som fryktinngytende psykopater. I denne lettbeinte thrilleren gir han oss en livsglad lurendreier med et farlig glimt i øyet. Og det er nok til at vi blir interesserte og følger handlingen fra a til å. Forsikringsagenten Andy Hammond (Sutherland) bruker uortodokse metoder for å få has på en bande (O'Neill, Cypher og Magee) som selger stjålne edelsteiner. Og selv om gjengen vet hva han driver med, lar spesielt Paula seg sjarmere nok til at saker og ting begynner å bli farlige. TV-veteranen Gries er nok mest kjent for et par Bronson-filmer midt på 70-tallet, og har ikke egentlig noen egen gjenkjennelige stil. Men med gode skuespillere, fine biljakter og brukbart tempo i eksotiske omgivelser, trenger han ikke å være et supertalent for å skape underholdning. Robert Duvall stikker innom mellom Gudfaren-film 1 og 2 og skaper litt klasse som kolerisk agent fra justisdepartementet. 

The Godfather

USA/1972/Francis Ford Coppola/Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Diane Keaton, Robert Duvall m. fl.

-Leave the gun. Take the cannoli.

Hva er det igjen å si om Coppolas mafiamesterverk, som ikke er sagt hundre ganger opp igjennom filmkritikkens subjektive historie? Joe Fox, Tom Hanks' rollefigur i You Got Mail, påstår at The Godfather har svaret på alle livets spørsmål. Vel, ham om det. Men ser vi bort i fra Coppolas fantastiske regi, Marlon Brando og hans eksentriske oppførsel på settet, og under Oscar-seremonien hvor han vant for beste skuespiller, Al Pacinos gjennombrudd og påfølgende irritasjon over at Brando og ikke han vant for beste hovedrolle, John Cazale, Robert Duvall og James Caans karrierekapende innsatser, den umiddelbart klassiske musikken, den nitide scenografien og det nærmest Shakespearske manuset, så må jeg personlig si at det er de mange mindre rollefigurene som "gjør" det for meg. Capo Peter Clemenza (Richard S. Castellano) som lærer Michael å lage mat til 20-30 mann, utfører drap på ordre uten å blunke og passer barna når det trengs, capo og familievenn Tessio (Abe Vigoda) som forsøker å komme seg opp og fram, og dermed blir forræder, og alle mødrene og hustruene som taust må se på at ektemennene og kjærestene gjør stupide ting for penger og ære. Don Vito Corleone (Brando) har nådd toppen av næringskjeden som tøff, men menneskelig gangster. Hans sønner Santino (Caan), Fredo (Cazale), og stesønn Tom Hagen (Duvall), viser få egenskaper som tilsier at de skal overta. Så via tilfeldigheter blir det opp til yngstemann Michael (Pacino) å gripe tøylene da faren blir utsatt for et attentat. Og det han måtte mangle på empatifronten, tar han igjen i ren handlingskraft. Men vil han klare å holde familen sammen? Spør du meg, får Diane Keaton, Talia Shire og jazzsangerinnen Morgana King altfor lite respekt for å fylle de store, tunge rollene som kone, søster og mor til følelseskalde Don Michael Corleone. Men slik er vel både Hollywood og selve livet. Interessant nok var fan av boka, en viss Elvis Presley, ivrig etter å få en rolle enten som Michael eller Tom. Og Pacino hadde rett, det er hans portrett av den stadig mer kyniske og følelseløse Michael som er den største rollen i filmen.    

The Spy Who Came in From the Cold

England/1965/Martin Ritt/Richard Burton, Oskar Werner, Claire Bloom, Sam Wanamaker, Peter van Eyck m. fl.

-I reserve the right to be ignorant. That's the Western way of life.

Etter noen år med ikke ukjente agent 007 på kinotoppen, begynte det å røre på seg i den motsatte enden av sjangeren. Antihelter som Harry Palmer forsøkte å vise at det var alt annet enn glamorøst å være hemmelig agent ute i felten. Men ingen var fullt så grim og realistisk som John LeCarres miserable og fordrukne spion Alec Leamas (Burton). I et forsøk på å lure motstanderne bak jernteppet til å tro at en av deres egne (van Eyck) er forræder, "hopper" Leamas av og lar seg forhøre av fienden. Men det spørs om ikke intervjuerne er hakket smartere enn det de britiske hemmelige tjenestene tror. Richard Burton hadde fram til The Spy Who Came in From the Cold blitt ansett som uegnet til å bære en stor film. Noe hans fantastiske innsats her snudde helt om på. I scene etter scene overbeviser han oss om at han både er drikkfeldig, uvasket, sur og lei. Og Peter van Eyck som østtysk spionsjef, Oskar Werner som hans nestkommanderende og Claire Bloom som kjæresten bidrar alle på sitt vis til å bygge opp rundt hovedrolleinnehaveren. Rupert Davies har æren av å være den første til å gestalte den langt mer sympatiske agentkollegaen Smiley. Og Cyril Cusack er sjefen, Control. Mange av anekdotene rundt innspillingen handler, ikke uventet, om strevet med å holde Burton edru. Bernard Lee, kjent som James Bonds sjef M, spiller butikkinnehaver som blir en del av spillet for å lure østtyskerne.