Eventyr

The Princess Bride

USA/1987/Rob Reiner/Cary Elwes, Robin Wright, Mandy Patinkin, Andre the Giant, Chris Sarandon m. fl.

-Hello. My name is Inigo Montoya. You killed my father. Prepare to die.

Opp igjennom årene har det bygd seg opp en ganske kraftig kult rundt The Princess Bride. Og i dette tilfellet har de trofaste fansen helt rett. Dette er virkelig eventyrfilmen over alle eventyrfilmer. William Goldmans roman inneholder alle de ingrediensene vi forventer av en historie i fantasysjangeren. Og Rob "Spinal Tap" Reiner regisserer med såpass ironisk distanse at selv kynikerne blant oss synes dette er virkelig morsomt. Som et ledd i prins Humperdincks (Sarandon) onde planer blir prinsesse Buttercup kidnappet av det kriminelle geniet Vizzini (Wallace Shawn), svedrmesteren Inigo Montoya (Patinkin) og kjempen Fezzik (Andre the Giant). Men rett bak dem følger Buttercups kjæreste Westley (Elwes), og han har ikke tenkt å gi seg før prinsessen og hele kongeriket er satt fri. For å skjønne akkurat hvor viktig The Princess Bride har vært for populærkulturen, så trenger en bare se på hvor mye som har blitt kopiert fra denne historien siden. Shrek-filmene, for eksempel, har hentet så mye fra Reiners film at det nesten er snakk om plagiat. Blandingen av gamle Errol Flynn-filmer, 80-talls komikk og eventyr, med monstre, trollmenn og magi, er i hvert fall utført så perfekt at historien føles helt riktig selv 32 år senere. Vel og merke hvis vi ser bort i fra det litt foreldete kvinnesynet. Der har Jane Goldman og Matthew Vaughns nesten-oppfølger Stardust (2007) et klart forsprang.  

Highlander

England/1986/Russel Mulcahy/Christopher Lambert, Sean Connery, Clancy Brown, Roxanne Hart, Beatie Edney m. fl.

-There can be only one.

Da musikkvideo- og reklamefilmregissøren Russel Mulcahy sendte sin sverdsvingende rock'n roll fantasy ut på kinoer verden over i 1986, var den langt ifra noen suksess. Men takket være videomarkedet, og en skare trofaste fans, har den likevel fått et langt og godt liv. I tillegg til 4 oppfølgere, en TV-serie og en animasjonsserie. I Skottland i 1518 finner høylenderen Connor McLeod ut at han er en av 7 udødelige sverdmestere som skal kjempe til det bare er 1 igjen. Den farligste motstanderen hans er russeren Victor "The Kurgan" Kruger, og da de to møtes i New York trenger McLeod all den kunnskapen han har tillært seg gjennom 400 år. Et av Mulcahys beste kort, etter Clancy Browns kraftfulle innsats som bad guy, er Sean Connery som høylenderens mentor Juan Sanchez Villa-Lobos Ramirez. Han bringer med seg nok klasse og popfilosofi til at dette til slutt ikke føles som den b-filmen det er. Lambert stakkars, besitter såpass få stjernekvaliteter at man ikke slutter å undres over hvordan filmen hadde sett ut med førstevalget Mel Gibson i hovedrollen. Uansett, det store trekkplasteret her er unektelig de skotske naturbildene, soundtracket av Queen og regissørens sans for blått lys og røyk under sverdkampene. Et hyggelig gjensyn, men ikke ett som inspirerer til å gå løs på de mange oppfølgerne. 

Hundra
Spania/1983/Matt Cimber/Laurene Landon, John Ghaffari, Maria Casal, Ramiro Oliveros, Luis Lorenzo m. fl.

Under videofilmens gullalder tidlig på 80-tallet var det ofte langt mellom de store Hollywoodfilmene, men desto kortere mellom kopiene av de store Hollywoodfilmene. Hundra legger ikke et sekund skjul på at vi her snakker om en kopi av John Milius' Conan the Barbarian (1981), med en kvinnelig helt. Filmen er rimelig påkostet og relativt godt regissert, men det som virkelig skiller den fra de andre kopiene som kom på samme tid er dens feministiske innstilling til den verden Hundra lever i. En landsby bestående av kun kvinner blir nærmest utradert av en gruppe mannlige krigere. Den eneste overlevende - Hundra - får to oppdrag av stammens vise kvinne; ta hevn og bli gravid slik at slekten kan føres videre. Regissør Cimber har nesten alltid en kvinnelig hovedrolleinnehaver i filmene sine, og i Landon fant han den perfekte kvinnelige krigeren for den verden som Conan & co lever i. Menn er her en gjeng brutale svin, og tanken er at kvinner ikke kan leve et lykkelig liv før de begynner å ta igjen og frir seg fra undertrykkelsen. Noe Hundra gjør til gangs i en rekke blodige kamper med pil og bue, spyd og sverd. Ikke overraskende er Matt Cimber en av Quentin Tarantinos favoritter.

High Road to China

USA/1983/Brian G. Hutton/Tom Selleck, Bess Armstrong, Jack Weston, Wilford Brimley, Robert Morley m. fl.

-This man once drank 32 pints of Guinness without taking a piss.

Selv om vi legger all verdens godvilje til er det vanskelig å se Tom Sellecks hoverolledebut som noe annet enn et plaster på såret for å ha tapt rollen som Indiana Jones til Harrison Ford. Men det er likevel nok egenart i historien og opplegget til å forsvare produksjonen. Mest av alt minner den om Biggles og de gamle engelske eventyrbøkene, minus kolonialismen og rasismen. Og Selleck er en vel så dugelig matinehelt som Ford. Eve Tozer (Armstrong) er nødt til å finne sin forsvunne far (Brimley), før kollegaen hans (Morley) rekker å erklære ham død og overtar firmaet. I ren desperasjon hyrer hun det smått alkoholiserte flyveresset Patrick O'Malley (Selleck) til å fly til Kina for å lete. Men det er en lang reise, og O'Malley er ikke verdens enkleste mann å omgåes. Weston, Morley og Brimley gjør alle mye ut av sine små roller. Og John Barrys musikk er helt fantastisk. Likevel var forfatteren av boka ikke fornøyd med filmen - som forfattere gjerne ikke er. Dette var Huttons (bl. a. Where Eagles Dare og Kelly's Heroes) siste film, før han sluttet i bransjen og ble rørlegger. Han regisserte bare 9 i løpet av karrieren, men nesten alle er klassikere på sitt vis. Opprinnelig var filmen planlagt med Roger Moore og Jaquelinne Bisset i hovedrollene, og med John Huston i registolen. Høres bra ut det også. 

Kalabaliken i Bender

Sverige/1983/Mats Arehn/Lasse Åberg, Brasse Brännström, Gösta Ekman, Ayse Emel Mesci KuraySten Ljunggren m. fl.

For dem med filmsmak litt utenom det vanlige, betyr merkelappen "kalkun" ofte "må-se". Dette fenomenet forekom oftest på 80- og 90-tallet, da alt skulle stemples med enten kitsch eller cult. Men i realiteten betød det nesten alltid at det var snakk om en filmskaper som hadde altfor høye ambisjoner og/eller budsjett, uten at han helt traff publikum på hjemmebane. Mange av filmene som ble sablet ned, som f. eks. Heavens GateBaron Münchausen og Waterworld, var egentlig gode filmer som ble, bevisst eller ubevisst, misforstått av samtiden. Når det gjelder Mats Arehns Kalabaliken i Bender så kan jeg forstå kritikken, men ser man på den idag så virker det mer som om folk forventet seg noe ala Sällskapsresan og Göta Kanal (kanskje mest fordi Lasse Åberg og Brasse Brännström spiller hovedrollene), enn at det var noe virkelig galt med filmen. Dette er en fint filmet og relativt godt spilt historisk eventyrfilm. Som ligner mer på The Saragossa Manuscript enn noen av Åbergs komedier. Krigerkongen Karl den 12. (Ekman) gjemmer seg/hviler ut i Bender i Tyrkia etter et langt felttog. Han er blakk, sliten og uten en plan. En dag får han vite at Storvisiren (Walter Gotell) og Sultanmoren (Ayten Kuyululu) har planer om å sende ham en ung brud (Ayse Emel Mesci Kuray). For at ikke den unge damen skal komme fram til Bender, sørger kongens høyre hånd (Ljunggren) for at den udugelige fenrik Lagercrona (Åberg) og hans pessimistiske følgesvenn Kruus (Brännström) blir satt til å lede følget. Da kommer hun aldri fram, er nok tanken. Men som de fleste kanskje aner, så er de to om ikke annet så iherdige i tjenesten. Det svakeste leddet her er dessverre Åberg. Han er fin når han spiller fenriken som en hyggelig mann som er mer opptatt av botanikk enn krig, men i alle de andre scenene blir han veldig Trazan og faller igjennom. Brännström er langt bedre, men får veeldig lite å spille på. Og det er nok mye av årsaken til sjangerforvirringen til publikum på 80-tallet; det er nesten ikke noe action her. Ekman er som forventet ustyrtelig morsom som kongen med underbittet, men tror åpenbart at han spiller i en helt annen film. Men som sagt, det er en flott film å se på, og absolutt et forbilde for andre skandinaviske regissører som skal filme kostymedramaer - enten det er danske oppgjør med slavetiden eller doktor Proktor som reiser i tiden. 

Yellow Hair and the Fortress of Gold

USA/1984/Matt Cimber/Laurene Landon, Ken Roberson, Cihangir Gaffari, Luis Lorenzo, Aldo Sambrell m. fl.

Laurene Landons andre samarbeid med regissør Matt Cimber, etter den brukbare Conan-kopien Hundra (1983), ser på papiret mest ut som en ganske så standard spagettiwestern. Men åpningssekvensen, hvor en gruppe barn sitter og ser på starten av historien som om det var en del av en lengre matineserie, avslører ambisjoner om å få til noe a la Indiana Jones. Mest av alt minner den om de tyske Winnetou-filmene på 60-tallet, til tross for at alt fra statistene til borgen de bruker er umiskjennelig spanske. Yellow Hair (Landon) og hennes adoptivbror Pecos Kid (Roberson) er på jakt etter en gullklump som ble stjålet fra deres apache-fostermor (Claudia Gravy). Letingen fører dem via den koleriske banditten Flores (Sambrell) og hans medsammensvorne, oberst Torres (Lorenzo), til høvding Shayowteewah (Gaffari) og hans blodtørstige krigere. Landon er også her en fysisk imponerende, og svært sjarmerende, actionhelt. Hun gjør tilsynelatende de fleste stuntsene selv, og etterlater oss aldri i tvil om at hun fikser det meste hun blir stilt overfor. Roberson som sidekicken Pecos Kid er åpenbart ment som et humoristisk innslag. Og selv om han ikke er verdens mest karismatiske skuespiller, så funker det greit. Det er uansett Sambrell som stjeler storparten av showet som den stumme, og stadig mer skadde, skurken som ustanselig gjør livet surt for hovedpersonene.   

The Beastmaster

USA/1982/Don Coscarelli/Marc Singer, Tanya Roberts, John Amos, Rip Thorn, Joshua Milrad m. fl.

Av de utallige Conan-kopiene som kom ut på begynnelsen av 80-tallet, så er utvilsomt The Beastmaster en av de beste. Det er et svimlende høyt fall fra John Milius' mesterverk og ned til nummer to, men likevel. Coscarellis manus, basert på bøkene til Andre Norton, er oppfinnsomt og spennende. Muligens lener han seg vel mye på situasjoner hvor intelligente dyr redder dagen, men det er kanskje noe av grunnen til at den har fått såpass høy status blant dem som så filmen da den kom ut. Vi kunne også ønsket oss litt mer blod og gørr, men dette skal vel egentlig være familieunderholdning, så...Da landsbyen til tronarvingen Dar (Singer) blir angrepet av trollmannen Maax og hans menn, sverger vår unge venn hevn. Til å hjelpe seg har han en ørn, en panter og to røyskatter, som han kan kommunisere med. Etter hvert får han også krigeren Seth (Amos), prinsessen Kiri (Roberts, sminket og frisert akkurat som i Charlies Angels) og unggutten Tal (Milrad) med på sitt lag. Handlingen her er visstnok løselig basert på Nortons historier, og veldig på Milius' manus til Conan. Men den er bedre enn både oppfølgeren til Schwarzeneggers sverdsvinger-epos og Red Sonja (1985), så vi klager ikke. Coscarelli har et godt øye for bilder, og byr på noen fine kampscener mot slutten. Det sies at Roberts fikk rollen i 007-filmen A View to a Kill (1985) basert på innsatsen her.  

Quest for Fire
Kanada/Frankrike/1981/Jean-Jacques Annaud/Everett McGill, Ron Perlman, Nicholas Kadi, Rae Dawn Chong, Gary Schwartz m. fl.

I både form og innhold er Quest for Fire en sjelden blomst i filmfloraen. Det er så absolutt en spenningsfilm vi har med å gjøre, man samtidig en av de beste og mest gjennomførte beskrivelsene av livet på jorda i prehistorisk tid (80 000 år siden) som er laget. En stamme av homo-sapiens mister sin eneste kilde til varme og krigerne Naoh (McGill), Amoukar (Perlman) og Gaw blir sendt ut i verden for å finne ild. På veien møter de både neandertalere, sabeltannede tigre og mammuter, og til slutt en mer velutviklet stamme som faktisk kan lage ild selv. Til tider lider filmen litt under det faktum at regissør Annaud vil vise alt, men det er som sagt en slags actionfilm i bunn her som fungerer helt utmerket. Med skuespillere som McGill og Perlman på rollelista skulle man tro at det ikke trengtes så veldig mye makeup for å få fram troverdige urtidsmennesker, men det er ikke brukt en enseste spesialeffekt i filmen og skuespillerne måtte igjennom 5 timer i sminkestolen hver dag. I tillegg er nesten alle scenene filmet i ett opptak uten klipp, i kulde, regn og gjørme, så jeg føler virkelig med alle de involverte.

Hawk the Slayer

England/1980/Terry Marcel/John Terry, Jack Palance, Bernard Bresslaw, Ray Charleson, Peter O'Farrell m. fl.

-Even as we speak, the wizards gather in the south.

Denne fantasy-science fiction-skrekk-sverdsvinger actionfilmen var noe av en schlæger på VHS under hjemmekinoens gullalder på tidlig 80-tall. Proppfull som den var av billige effekter, middelalder-mumbojumbo dialog og machoskuespillere fra britisk TV, imponerte den stort på barn og ungdom som kun var vant til Hamlet på fjernsynsteatret. Men nettopp takket være tonen og tempoet manusforfatter Marcel har lagt seg på, så holder filmen den dag i dag. Om man er i det rette hjørnet, vel og merke. Den onde krigsherren Voltan (Palance) holder landet i et jerngrep. Men da han og hans hær under et av sine plyndringstokt kidnapper en nonne for løsepenger, søker kirken hjelp fra hans lillebror Hawk. Og i kjent stil samler junior sammen en gjeng drevne krigere; En kjempe, en kortvokst, en alv som er en kløpper med pil og bue, ei heks og en enarmet mann utsyrt med et slags maskingevær-armbrøst. Jada, vi er der! Ensemblet er som sagt fylt opp av en imponerende samling kjente Engelske ansikter. Men hovedrollene som de to brødrene har gått til amerikanske Terry og Palance. Førstnevnte gjør nok så godt han kan, uten at det har satt de helt store avtrykkene etter seg i filmhistorien. Sistnevnte slummer som vanlig, men som vi vet er Palance på halv styrke ofte mer enn nok. Det er lett å ønske at Marcel hadde hatt litt mer penger til spesialeffekter, men det spørs om ikke det hadde gått på bekostning av den herlige stemningen som preger historien. En oppfølger ble annonsert i 2009, uten at den har materialisert seg ennå.    

The Duellists

England/1977/Ridley Scott/Keith Carradine, Harvey Keitel, Albert Finney, Edward Fox, Cristina Raines m. fl. 

-We came here to kill each other. Any ground is suitable for that.

Ridley Scotts første spillefilm er, ikke overraskende, en fryd for øyet. En av de visuelt flotteste som er laget, egentlig. Mesterregissøren kom rett fra reklame- og musikkvideobransjen, og budsjettet var ikke engang høyt nok til å bygge kulisser, så bildekomponeringen var selvsagt alfa og omega. Forbildet var helt klart Stanley Kubricks Barry Lyndon (1975) og malere som f. eks. Caravaggio, og innimellom får man bare lyst til å printe ut visse bilder og henge dem på veggen. Ikke at stilen under noen omstendigheter går på bekostning av spenningen i Joseph Conrads historie om to offiserer i Napoleons hær, som via en heller tynn begrunnelse møtes til duell et halvt dussin ganger opp igjennom karrieren. De to blir solid spilt av amerikanske Keith Carradine og Harvey Keitel, mens engelske storheter som Albert Finney, Robert Stephenson og Edward Fox støtter godt opp. Duellene er som seg hør og bør godt koreograferte, og ikke minst fantastisk utfør av de to hovedrolleinnehaverne. Noe rykter om at de insisterte på å bruke ekte sverd, bare understreker. Cristina Raines, som spiller Carradines kone, var skuespillerens samboer under store deler av 70-tallet. Albert Finney mottok visstnok kun en kasse champagne for sin innsats i filmen.  

Robin and Marian
England/1976/Richard Lester/Sean Connery, Audrey Hepburn, Robert Shaw, Nicol Williamson, Ian Holm m. fl.

Lenge før Kevin Costner surret verdens lengste skjerf rundt halsen og vendte tilbake til et regntungt England for å slåss mot sheriffen av Nottingham, fortalte Sean Connery akkurat den samme historien med et solfylt Spania som stand in for gamlelandet. Med regissør Lesters lette hånd på rattet beveger denne versjonen seg hårfint mellom actionfylt komedie og hjerteskjærende kjærlighetsdrama. Men aldri uten å glemme at det faktisk er Robin Hood og jomfru Marian vi snakker om. Hovedattraksjonen er nok for mange å se Connery (som faktisk bare er 44 år her, men som ser langt eldre ut) og Hepburn som det aldrende paret, men mestermøtet mellom 007 og Robert Shaw 13 år etter slåsskampen i From Russia With Love (1962) er ikke å forakte det heller. Som en kuriositet kan det nevnes at produsentene opprinnelig ville ha Albert Finney som Robin og Connery som Lille John. Kunne funka det også.

Zorro

Italia/1975/Duccio Tessari/Alain Delon, Stanley Baker, Ottavia Piccolo, Enzo Cerusico, Moustache m. fl.

Zorro har eksistert så lenge på både filmduken og TV, at figuren rett og slett har blitt litt uinteressant. Derfor er det artig å se en variant som bruker det samme grepet som en spaghettiwestern. Hvilket vil si masse action, litt komikk og en relativt underlig handling. En banditt som er svært hendig med sverdet (Delon) utgir seg for å være den nye guvernøren for å hevne en myrdet venn. Stedets sterke mann, oberst Huerta (Baker), tror den nye adelsmannen skal bli lett å styre, men aner ingenting om at han i ubevoktede øyeblikk tar på seg maske og blir folkets forkjemper, Zorro. Regissør Tessari og stjernene Delon og Baker har akkurat den rette innstillingen til historien til at dette blir fornøyelige saker. Det er action hele veien og sluttduellen er akkurat så grandios at den vil bli husket. Humoren kommer gjerne i form av Moustache' sersjant Garcia, som har snublet seg gjennom mang en filmatisering av Zorros eventyr. Musikken er, tro mot italienske komedier fra 70- og 80-tallet, like irriterende som den er fengende. Dette ble Stanley Bakers siste film før han døde.

Tintin et les oranges bleues

Frankrike/1964/Philippe Condroyer/Jean-Pierre Talbot, Jean Bouise, Felix Fernandez, Jenny Orleans, Angel Alvarez m. fl. 

Den andre live-action historien om Tintin stiller til start med ny regissør, ny Haddock, ny professor Tournesol og nye Dupond og Dupont. Men Talbot er fortsatt Tintin, og stilen er mye den samme. Regissør Condroyer lener seg kanskje litt mer på slapstick og store fakter enn det forgjengeren gjorde. Men om noe så har det gjort både den krakilske kapteinen og selve historien mer lik tegneserien. Professor Tournesol (Fernandez) mottar en blå appelsin i posten fra en kollega som hevder han har løst matkrisen i verden. Da det viser seg at avsenderen er kidnappet av skurker som vil stjele oppfinnelsen, må Tintin (Talbot), Haddock(Bouise) og hunden Malou inn på banen. Denne gang er det Spania som danner det maleriske bakteppet for historien. Og med plenty action, humor og oppfinnsomhet blir også Tintin et les oranges bleues et must for fans av den belgiske detektiven. Ytterligere innspillinger hadde selvsagt vært et ønske, men det ble aldri noe mer. Og Talbot spilte aldri i flere filmer. 

Tintin et le Mystere de la Toison d'or

Frankrike/1961/Jean-Jacques Vierne/Jean-Pierre Talbot, Georges Wilson, Georges Loriot, Charles Vanel, Marcel Bozzuffi m. fl. 

Neste produsent som har planer om enda en filmatisering av en velkjent tegneserie for å tjene noen raske penger, burde ta en titt på Jean-Jacques Viernes Tintin-historie fra 1961. Den har nemlig alt en film basert på eventyrene til en av tidenes mest kjente helter, bør ha. Skuespillere som ligner på originalfigurene, eksotiske innspillingssteder og en spennende historie som tar det for gitt at alle i hele verden vet hvem hovedpersonen er. Da kaptein Haddock (Wilson) arver sin gamle venn Temistocle Paparanics falleferdige lasteskip, blir han og vennen Tintin (Talbot) umiddelbart forfulgt av en gjeng gangstere på jakt etter en gjemt gullskatt. Selv om handlingen i denne første "ekte" filmen om Tintin ikke er basert på noen av Herges tegneserier, så er manuset så pepret med lettgjenkjennelige detaljer at man prøver å overtale seg selv om at man har lest det før. Tempoet er som seg hør og bør kjapt og elegant, actionscenene fint og tydelig filmet og skuespillerne perfekt kledd opp og sminket. Særlig Talbot som Tintin overbeviser stort som gløgg og handlekraftig helt. Og bildene fra 60-tallets Frankrike, Tyrkia og Hellas er helt fantastiske. Anbefales!